Jo Moen Bredeveien, kommentator i Dagsavisen

Vi skal alle dø en dag, men alle andre dager skal vi leve, heter det. Og de aller fleste av oss skal leve ganske mange dager som gamle mennesker før vi en dag lukker øynene for siste gang.

Disse dagene mot slutten av livet er evig het potet i norsk politikk, så også foran høstens lokalvalg.

Det er ikke så rart: Alderdommen kan være en sårbar fase. Den er dessuten noe vi alle har til felles: Vi vil alle helst leve så lenge som mulig, og om det er en stund til vi kommer dit selv, har vi alle en mamma eller bestefar.

Alle blir vi berørt – eller rørt – av historier om uverdige forhold i eldreomsorgen, som det dessverre finnes for mange av.

Nå skjerper, forståelig nok, opposisjonen retorikken og stiller med blanke våpen fram mot de siste ukene av høstens valgkamp. Alle som så partilederdebatten fra Arendal i forrige uke vet hvordan de neste ukene vil se ut: Skrik fra høyresiden, skrål fra venstresiden – og få blir klokere.

Eldreomsorg handler om så mye at det ikke er rart frontene kan bli i overkant skjerpede. Det er liv og død, tap av kognitive og fysiske funksjoner, og den dårlige samvittigheten over av å ha satt bort våre nære og kjære fordi livet og samfunnet krever det.

Eldreomsorg er livet i all sin sårbarhet.

Men eldreomsorg er også politikk og ideologi. Kvinnefrigjøring, statens og myndighetenes invasjon av atter en livssfære, arbeidslivspolitikk og den evige diskusjonen i våre moderne samfunn om statlig og ideell vs. kommersiell velferd.

Eldreomsorgen er et slags perfekt politisk minefelt. Her kan det krangles mye, høylytt og lenge, og de aller fleste mennesker i landet vårt har en grunn til å følge krangelen.

Men. Før vi lar Høyres Erna Solberg – korrekt nok – banke inn ovenfor Arbeiderpartiet og oss velgere hvor uverdig det er at eldre må ligge i samme bleie i 16 timer. Før vi lar Rødts Marie Sneve Martinussen understreke hvor mye bedre det er for de ansatte at eieren er kommunen enn en kommersiell eier med profittmotiv. Før vi lar KrF-Olaug Bollestad fortelle om sin bakgrunn som sykepleier og at KrF virkelig bryr seg om dette temaet.

Før de neste ukenes hardkjør, la oss stille oss et spørsmål: Hvordan står det egentlig til i norsk eldreomsorg, på terskelen til en eldrebølge og atter en valgkamp?

Svaret på det er: Ganske bra.

De aller fleste eldre eller pleietrengende i Norge har gode erfaringer, enten det er fra å bo hjemme med hjemmehjelp eller fra livet på institusjon. De aller fleste får det vi kan forvente av pleie og omsorg i et samfunn der vi har outsourcet omsorgen til institusjonene.

Problemet er de gangene det går galt. Når systemet feiler, slik NRK Brennpunkt kunne vise oss i serien «Omsorg bak lukkede dører» i vinter.

Der fikk vi se eldre som har fått muggskader av å ligge urørlig i senga, og mennesker som ikke skifter bleie på et døgn. Som må vente timevis på hjelp, eller som blir tvangslagt rundt middagstider.

Det skjer ikke overalt, og det skjer ikke så veldig ofte. Problemet er at det skjer. Og at det kommer til å skje igjen.

Ingen er fri før alle er fri, heter det. Og eldreomsorgen er ikke god nok før alle får god nok pleie, hver eneste gang, hver dag.

Det kan høres strengt ut, ja kanskje som et umulig mål. Men det er et nødvendig mål. Hvis ikke kan eldreomsorgen, gjerne sammen med resten av helsevesenet, være det som velter hele den norske velferdsstaten.

Ingen finner seg i at mamma får en uverdig avslutning på livet. Eller meg selv. Om det offentlige ikke kan gjøre jobben, vil den som har råd til det, sørge for å bruke penger hos private aktører som gjør en bedre jobb. Selvsagt. Og så har vi det gående.

Det er dette og mye annet politikerne nå krangler om, og der er høyresida på offensiven og kan angripe venstresiden, som sitter i regjering og styrer flere kommuner.

Høyresidens problem er at det bare er to år siden de styrte landet. Eldreomsorgen var underfinansiert og ikke helt god nok da også.

Det står viktige ting på spill når de borgerlige partiene krangler med venstresiden om veien videre i eldreomsorgen. Det er viktig hvem som eier og hvor pengene blir av. De ansattes arbeidsforhold, graden av deltid, pensjonsvilkårene og lønna er viktig.

Men så handler det om mamma, da. Og bestefar, og en vakker dag: Meg og deg. Og i 2030 vil det være flere eldre enn barn i Norge.

Ingen slipper unna politikken, heller ikke eldreomsorgen. Men for oss som nesten gruer oss til flere debatter der politikerne slår hverandre i hodet med tall og ord og ideologi, er det ikke til å unngå å tenke på en besnærende tanke som ble lansert av Tankesmien Agendas Andreas C. Halse tidligere i år:

Legg bort partipolitikken på dette området og sett sammen «en havarikommisjon som skal komme med forslag til forbedringer som faktisk fungerer». For en dag skal vi dø. Men først skal vi helst være gamle, og det bør vi få være med verdighet.

Tanken er god, men samtidig dårlig. For også alderdommen er en del av livet. Og av politikken. Og vi vil aldri helt finne gode nok løsninger for alle, selv om det er nettopp det vi må få til.