Jonas Bals (Rådgiver i LO)

Forrige måned arrangerte den amerikanske konservative aksjonskonferansen, CPAC, for første gang en konferanse i Europa. Siden 1974 har de samlet folk på høyresida i den amerikanske konservative bevegelsen, og blitt en av de viktigste premissleverandørene for Det republikanske partiet. På hjemmesidene sine skryter de av å være «den største og mest innflytelsesrike samlingen av konservative i hele verden», en verden de for øvrig beskriver som et farlig sted.

Vestlige verdier er under beleiring og angrep, advarer de. Om du tror at de sikter til Russland, som har manet til kamp mot Vesten, må du tro om igjen. Tvert imot representerer de nøyaktig den samme kritikken av Vesten som det Putin, Aleksandr Dugin og russiske fascister står for: Vesten er i forfall, ødelagt av homoseksuelle, feminister og den såkalte «woke-bevegelsen».

Da CPAC samlet seg i konferansesenteret «Hvalen» i Budapest, fikk de blant annet høre taler av Donald Trump, den høyreekstreme TV-verten Tucker Carlson, Ungarns president Viktor Orban og tidligere president og statsminister i Tsjekkia, Vaclav Claus. De skrev at de hadde valgt Ungarn fordi landet er «en av motorene i den konservative motstanden mot woke-revolusjonen». «Vi lever i en «avgjørende tid», skrev de: «Kan vi beskytte vår vestlige sivilisasjon, våre sanne vestlige verdier, og slå tilbake venstresidens angrep?». Ifølge dem er både «Gud, Nasjonen og Familien» truet: «Høyresiden har kommet til den innsikten at våre mest grunnleggende verdier er under konstant og koordinert angrep fra den globale venstresiden».

Om du synes dette lyder kjent, er det kanskje fordi du har lest referater fra noen av Vladimir Putins taler det siste tiåret. Eller kanskje har du bare lest den norske statsviteren Janne Haaland Matlarys siste bok, «Demokratiets langsomme død». Der hevder hun at Vesten er truet av krefter som ønsker å skape en marxistisk eller «multikulturalistisk» samfunnsmodell, i strid med «det kristne og det nasjonale». «Wokeismen er den absolutte intoleransen», skriver hun i boka, der hun også går svært langt i å forsvare den autoritære styreformen Orbán har utviklet i Ungarn. For Matlary er dette «delvis frie» landet – begrepet er ikke mitt, men er lånt fra Freedom House sin siste Ungarn-rapport – et viktig forsvarsverk mot «liberal migrasjonspolitikk og mot den nye liberale kjønnspolitikken», for øvrig to av gjennomgangstemaene på CPAC-konferansen.

«Det ungarske demokrati fungerer bedre enn kritikerne vil innrømme», skriver Matlary i boka si. Ungarsk presse er nemlig «mye mer frilynt enn den norske», ettersom det ikke finnes «fnugg av politisk korrekthet. En spade er en spade, og ingen tar hensyn til hva som anses som gangbar mynt i vest.» Selv om hun må medgi at «Orbans venner har kjøpt opp mange aviser og helt dominerer TV-nyhetene», er ikke det så farlig: «Nettet er stadig viktigere, og i Ungarn er det ingen som bedriver selvsensur.»

Matlary er glad for at Ungarn ikke finner seg i å bli «belært og pådyttet kjønnsideologi og påstander om strukturell rasisme». Det hun ikke skjønner, skriver hun, er hvorfor slike «konservative» holdninger blir møtt med så mye kritikk. «Konservativ er jo det både jeg og svært mange andre er; og kristen er jeg også. Hvordan kan det ha seg at dette er negative betegnelser?», spør hun.

Jeg vil gjerne forsøke å svare Matlary på det spørsmålet. Jeg tror årsaken er at altfor mange i de evangeliske, katolske og konservative miljøene de siste åra har valgt å støtte opp om autoritære og antidemokratiske ledere som Donald Trump og Jair Bolsonaro, og at de i økende grad også har valgt å dele seng med farlige, fascistiske krefter. På CPAC-møtet i Budapest deltok blant annet den ungarske rasisten Zsolt Bayer, som for noen år siden kalte jøder «stinkende ekskrementer», som har kalt romfolk «dyr», og brukt nedsettende begreper om svarte. Jack Posobiec, som var invitert for å avrunde konferansen, har brukt antisemittiske symboler og promotert «pizzagate»-konspirasjonsteorien. I likhet med QAnon-galskapen fungerer slike «teorier» som slegger inn i det politiske ordskiftet, der politiske motstandere blir framstilt som pedofile og hvor veien til frelsende vold følgelig er svært kort.

Slike beskyldninger er blitt svært populære på ytre høyre fløy de siste årene, både i «øst» (som Matlary kaller det) og i USA.

Trusselbildene som manes fram av disse kreftene, med snakk om «den store utskiftningen», «woke-intoleranse» og en borgerkrigslignende beleiringssituasjon, påvirker ikke bare terrorister som drapsmannen i Buffalo nå nylig. De begrunner også stadig mer vidtgående inngrep mot litteraturen, mot skolepensum og mot den akademiske friheten. Hva er det som er kristenkonservativt med slik endetids-galskap?

I 1937, rett før Tsjekkoslovakia ble ofret til Nazi-Tyskland, var dikteren Arnulf Øverland tydelig i sin oppfordring: «Du må ikke sove.». Fem år seinere, på flukt fra et okkupert Norge, skrev Nordahl Grieg et dikt på Tingvellir på Island, om hvordan «de gamle tanker» hadde seiret i land etter land. Han mintes alle «realistene» som hadde slått fast at «en stormakt har rett til å puste!», og som hadde sagt: «Tirr ikke Tyskland/Lær av føreren heller –/hvordan man (ved mord og fengsler)/skaffer seg arbeidsfred». Selv om fascistene til slutt hadde vunnet, oppfordret Grieg sine landsmenn og antifascister i alle land om ikke å bli motløse, til ikke å la sinnet krype til hvile. «Bli fremfor alt ikke trette», skrev han, ett år før han selv ble skutt ned og drept, på flytokt over Berlin, i kamp mot den tyske fasciststaten:

Vi som er tapt i natten,

vi drømte, vi trodde, vi håpet,

og ingen var trette som vi.

I dag rører fascismen på seg igjen, og den får god drahjelp fra mennesker som gjør alt de kan for at vi skal bli trøtte, kyniske og desillusjonerte. Det er på tide at flere anstendige mennesker våkner opp, og at de som er konservative tar et oppgjør med seg selv og sitt eget omland. Kort sagt: Det er på tide å bli woke.

(Denne kommentaren ble skrevet før angrepet i Oslo natt til lørdag.)