Martin Næss Kristiansen

Dagsavisen

– Jeg kunne gå et par døgn på en silkebris, som jeg kalte det. Det var det jeg trengte for å fungere.

Den mangeårige offshore-lederen Nils Olav Roaldsøy kunne stått i en flodbølge av skam, men ønsker heller å bidra til å bryte ned tabuer og stigmatisering knyttet til psykisk uhelse.

15. januar har Stavanger-mannen vært edru i fem år. Nå har han også kontroll på sin bipolar type 2-lidelse.

Roaldsøy forteller sin historie med et håp om at den kan hjelpe andre.

Høsten 2018 smalt det. Han hadde nær sagt hele livet kjent vekselvis på stor grad av uro og depressive tanker og i motsatt fall stort pågangsmot, kapasitet og kreativitet.

Han var periodisk syk, men nå var det bråstopp.

– Sykdommen tok helt overhånd og var ikke lenger periodisk. Lidelsen var skjult bak periodisk alkoholmisbruk under mine friperioder fra offshore. Jeg var ordentlig dårlig utover høsten der, var kommet gjennom en skilsmisse få år tidligere og mistet mye søvn. Jeg hadde vært i kontakt med leger både offentlig og privat, men fikk ingen svar, forteller Roaldsøy til Dagsavisen.

Det var den samme senhøsten at han også tok valget han er så glad for og stolt av i dag. Han skulle slutte å drikke alkohol og satte en dato.

– Det eneste jeg til slutt ikke hadde prøvd, var å kutte ut alkoholen. 15. januar 2019 drakk jeg min siste dråpe. Så gikk det veldig fort nedover og jeg ble enda dårligere. Jeg drev med etappesoving og var helt utslitt. Jeg mener jeg beveget meg gradvis mot en slags psykotisk tilstand, og slik opplevde også min nåværende kone det. Da gikk jeg sykmeldt, for jeg kunne ikke reise offshore slik, husker han.

Til slutt ble Roaldsøy tvangsinnlagt til psykiatrisk behandling. Der skulle han etter hvert endelig få svar på hva som var galt med ham.

En del år tidligere hadde han tenkt at det var noe galt med ham. Men han visste ikke hva.

Mental helse: Kai ble vitne til en dødsulykke på jobb. De første vitsene om ulykken kom samme kveld

Fikk avgjørende svar

At tilstanden hans gikk i utforbakke etter å ha satt korken på flaska, skulle føre til at kona Annett tok grep.

Hun slo alarm til ambulerende psykisk helseteam og var den som passet på at Roaldsøy ble fulgt opp videre.

Nils Olav Roaldsøy takker kona Annett for at han til slutt ble tvangsinnlagt til behandling i 2019. (Privat)

Privat

– Hun har vært veldig støttende og motiverende. Hun ga faktisk opp alkohol samme dag som meg for å vise støtte. Men meg ga hun aldri opp, selv om hun også mistet søvn og begynte å bli totalt utslitt selv. Jeg er henne veldig takknemlig. Det var også hennes standhaftighet som til slutt førte til at jeg ble tvangsinnlagt sent på våren i 2019, forteller Roaldsøy.

Ekspertene ved Stavanger universitetssjukehus kunne seks uker etter innleggelsen sette diagnosen bipolar type II (se faktaboks).

Samtidig fikk Roaldsøy svar han hadde lett etter i mange år.

– Ved nøye gjennomgang av historikken min, konkluderte spesialistene med at de første hendelsene mine startet i tiårsalderen, forteller han.

Bipolare lidelser debuterer som oftest i slutten av tenårene, og det kan ta lang tid fra de første symptomene dukker opp til rett diagnose blir stilt, ifølge Helsedirektoratet, som påpeker at dette understreker behovet for nøyaktig diagnostikk og rett behandling.

– Men jeg hadde ikke snøring på hva bipolar lidelse var engang. Jeg trodde det var influensere med en dårlig dag. Tenk deg folk med angst, som for eksempel ikke tør å gå på bussen og slike ting. Jeg hadde alltid tenkt; hvordan er det mulig? Plutselig var jeg der selv. Jeg var redusert til det motsatte av å være en fysisk stor mann med mange års ledererfaring fra store operasjoner til havs og med mye ansvar, som i tillegg hadde vært konvoileder i krig, reflekterer Roaldsøy, og legger til:

– Mens jeg var innlagt, kunne jeg blant annet ikke gå på butikken alene. Jeg hadde døgnkontinuerlig vakt på meg for å hindre at jeg tok selvmord. Du kommer ikke lenger ned enn det jeg var på et tidspunkt. Da er du død, mener han.

Roaldsøy husker at han skilte seg ut på barneskolen.

Fra tiårsalderen startet det, med avvik i karakterboka på skolen, konsentrasjonsproblemer og generell uro. Det kunne vare noen få dager av gangen og gå flere uker til neste gang.

Han ble plassert i en arbeidsklasse – ikke mange av de han gikk sammen med der er i live i dag, forteller han.

– Jeg husker også at alkohol virket enormt forløsende på hvordan jeg følte meg da jeg ble gammel nok til å prøve det.

Alkohol som medisin

Roaldsøy har hatt lederoppgaver i FN-tjeneste for Norge i Bosnia, gått LO-skolen, vært nestleder i Stavanger Jern & Metall og videre klubbleder for Fellesforbundet i Luftforsvaret på Sola.

Siden var han en av klubblederne i TIOS Group AS, da for alle offshoreansatte i selskapet.

Nils Olav Roaldsøy i norsk FN-tjeneste i Bosnia på 1990-tallet. 

Privat

I over 20 år var han leder offshore for store brønnoperasjoner på norsk og britisk sokkel samt i Vest-Afrika.

Året var 1987 da Roaldsøy reflekterte over at alkohol var noe han trengte. Han var fagforeningsnestleder og deltok på et utdanningskurs på Thorbjørnrud.

– Det var der jeg innså at jeg trengte alkoholen. Jeg bestemte meg for at jeg måtte ha det. Det var med alkohol at jeg følte at jeg fungerte, på en tid da jeg hadde en enorm uro i meg. Uroen kom med jevne mellomrom, og den var såpass voldsom at jeg kjente det fysisk. Det var krevende å stå i, forteller han.

Likevel – da han tok valget om å legge bort flaska, var det ikke fordi han så seg selv som alkoholiker eller fordi alkoholen i seg selv ødela livet hans.

– Alkoholkuttet var for å teste virkning på min generelle tilstand, for jeg hadde ikke et unormalt høyt alkoholforbruk da jeg drakk. Jeg var aldri stupfull eller fikk trøbbel på grunn av alkoholen verken på jobb eller privat. Jeg brukte alkoholen som medisin, apropos silkebris.

– Så hva var det som gjorde at tilstanden din var som den var høsten 2018?

– Jeg ble nok innhentet av alle de årene med stress, lite søvn og alkohol. Jeg hadde hatt en måte å håndtere det på, men det nyttet ikke lenger, innså han.

Han opplevde det heller ikke som problematisk å slutte å drikke.

– Alkoholkuttet i seg selv var det minste problemet. Det var verre å slutte å røyke. Da jeg hadde drukket så mye i så lang tid, var jeg enkelt og greit forsynt. Jeg savnet ikke settingene, heller. Dessuten kjempet jeg helt andre kamper den første tiden enn at jeg hadde sluttet å drikke, poengterer Roaldsøy.

Alkoholavhengighet: Svein Atle følte livet kun var jobb og drikking. Så tok kollegaene grep

– Fallet fra toppen er så stort

I dag har Nils Olav Roaldsøy kontroll på livet igjen, og har det bra både på jobb og privat, med tre sønner fra sitt første ekteskap og med kona Annett, som han giftet seg med i 2020.

Det er bare en måned siden han fikk siste korrigering i medisinering.

– Nå mener spesialistene at jeg er så nær optimal medisinering som mulig. Jeg er så takknemlig for at jeg er kommet meg gjennom denne lange, harde kampen, sier han.

Livet smiler igjen til Nils Olav Roaldsøy, med bipolar-diagnose og riktig medisinering. Her har han prøvd lykken – og fått fangst. 

Privat

– Jeg er fortsatt periodisk dårlig, men medisinene tar bort de verste svingningene. Jeg sier bare at jeg har oppe- og nedeperioder. Når jeg er oppe, har jeg stor arbeidslyst og kreativitet, som også har vært noe av grunnen til at jeg har kunnet takle de forskjellige oppgavene og ansvaret i arbeidslivet. Nedeperiodene varer i to-tre dager av gangen, da har jeg energitap, er depressiv og kan se mørkt på framtida. Det er naturen i denne sykdommen. Men nå vet jeg hvorfor jeg er som jeg er. Det betyr alt, beskriver Roaldsøy.

Han ønsker å understreke at det ikke var gitt at livet smiler igjen.

Han var heldig med kone og arbeidsgiver, mener han, ettersom tvangsinnleggelse av samfunnstopper og profilerte folk i lederstillinger er forbundet med så mye stigmatisering at gruppa utgjør en høyrisiko for å ta selvmord.

– Fallet fra toppen er så stort, både opplevd og faktisk. Jeg gikk selv fra å være en velfungerende leder med stort ansvar, og stor grad av opplevd mestring, til å være avhengig av tvungen hjelp. Det var i tillegg en voldsom belastning å ha døgnkontinuerlig vakthold rundt meg for å hindre selvmord, men det viser jo hvor alvorlig situasjonen jeg sto i faktisk var, mener Roaldsøy.

Rus og arbeidsliv: Hvordan hjelpe en kollega som sliter med rus? Skatteetaten jobber med saken

Tatt vare på av sjefen

Jobben som senioringeniør på land, fortsatt i oljebransjen, har han hatt siden 2020. Han har en stor fordel av å ha mange års erfaring fra offshore først, mener han.

– Jeg hadde praktisk talt nesa oppi oljefatet. Det kan jeg bruke i jobben min på land. Og det så arbeidsgiveren.

Selskapet han jobber for opprettet en egen stilling til ham på land.

– Arbeidsgiveren min har betydd enormt mye. De har tatt vare på meg. Jeg ble aldri skjøvet ut eller degradert, men fikk heller en skreddersydd stilling som passer til diagnosen min og som jeg fortsatt får brukt kompetansen min i. Det til tross for at vi var midt i en stor oppsigelsesperiode i oljebransjen, og så syk som jeg var. Arbeidsgivers håndtering er absolutt noe jeg håper andre kan lære av, forteller han, og utdyper:

– Bipolar lidelse er definert som en funksjonsnedsettelse, som har oppsigelsesvern og forplikter arbeidsgiver til å tilrettelegge. Men de rettighetene hadde ikke jeg, da selskapet formelt var delt i to, på land og til sjøs. Likevel ble jeg tatt inn i morselskapet på land, hvor min nærmeste sjef og verge inn i selskapet under innleggelsen, Per Buset vært helt sentral. Buset er en av topplederne i TIOS Group AS. Han besøkte og fulgte meg opp på sykehuset.

Roaldsøy har tidligere vært åpen om sin historie både i tradisjonelle og sosiale medier. Nå håper han å nå så mange som mulig når han markerer sin spesielle femårsdag både i Dagsavisen og på Facebook.

Beskjeden til andre, som enten har fått diagnosen bipolar eller har symptomer på psykisk uhelse, er krystallklar:

– Gi aldri opp! Søk hjelp før det går for langt og husk at skam tar liv. Det kan være utrolig vanskelig å få hjelp, det opplevde selv jeg som er ressurssterk og språkfør, advarer han.

– DPS-er må bestå og kompetansen økes

Roaldsøy, som selv, etter en lang kamp, har god erfaring med distriktspsykiatriske sentre (DPS), kommer også med et spark til politikere og helsevesen:

– Å legge ned DPS-tilbud er ikke en styrking av hjelpetilbud innen psykisk helse. Og helsevesenet, blant andre allmennlegene, trenger økt kompetanse på området. Mitt største ønske etter å ha fått diagnosen, var å møte en oppegående person med samme type lidelse, som kunne forklare og veilede meg. Jeg har selv hjulpet folk som har tatt kontakt med meg – folk som aldri ville stått fram slik jeg har gjort. Jeg vet at mange er redde for åpenhet overfor arbeidsgiver, de frykter for jobben. Det er ikke så rart, men jeg var heldig med min arbeidsgiver.

I 2018 hadde landet som helhet 77 distriktspsykiatriske sentre (DPS), organisert i spesialisthelsetjenesten under helseforetakene eller i privat drift, ifølge Folkehelseinstituttet. I dag er tallet til sammen 64, får vi oppgitt av de fire regionale helseforetakene. Tallene i seg selv sier ikke nødvendigvis så mye om kvaliteten eller kapasiteten.

Antall DPS-enheter, organisering og i noen tilfeller en delvis nedleggelse er stadig aktuelt. I Helse Nord er ingen enheter lagt ned det siste året, men inntil nylig lå et omfattende forslag til omstrukturering av sykehusene på bordet. Det innebar blant annet, ifølge NRK, å legge ned døgntilbudet, men beholde dagtilbudet, ved seks av 11 DPS-enheter i nord. Forslaget som helhet skapte rabalder, og ble denne uka trukket i påvente av en ny prosess.

Ved Stavanger Universitetssjukehus (SUS), hvor Roaldsøy har vært til behandling, ble Ryfylke DPS slått sammen med Sandnes og Sola i 2018. Siden har de redusert kapasiteten med seks senger på Stavanger DPS av driftsmessige årsaker, ifølge klinikksjef Sølve Braut. Sist ble det i fjor lagt ned en sengepost med 11 senger på Sandnes DPS fordi de slet med å rekruttere spesialister.

– Foretaket har hatt et relativt høyt antall DPS-senger. En reduksjon av senger har ført til økt belegg på de øvrige sengene som er tilgjengelige og sannsynligvis har liggetidene for pasientene gått noe ned, sier Braut til Dagsavisen.

Nils Olav Roaldsøy var sist DPS-innlagt høsten 2022, og mener det illustrerer behovet da første innleggelse var tilbake i 2019. Også forvaltning av loven må styrkes, mener han.

– Arbeidsmiljøloven sier mye fint, men inneholder en masse floskler. Hvem er vokteren av denne loven? Hvem skal man gå til? Man er prisgitt sin egen styrke og en forhåpentligvis ansvarlig arbeidsgiver. Ellers må du til retten med saken din, for at denne loven skal hjelpe deg. Dét har jo ikke alle mulighet til, og da taper den syke, advarer Roaldsøy til slutt.