Jo Moen Bredeveien

Noe er i ferd med å forskyve seg i forholdet mellom dem som styrer og vi som styres i Norge.

Det er ikke direkte overraskende når undersøkelser viser at befolkningens tillit til de folkevalgte er noe tynnslitt nå. Pendlerboligene har skapt problemer for politikere over hele det politiske spekteret. Både den forrige og den sittende regjeringen har mistet statsråder til medienes avsløringer. Noen folkevalgte er dømt til fengsel for juks og egen berikelse. Metoo-avsløringer av maktmisbruk har tæret på tilliten. Den mye omtalte svingdøra mellom PR og politikk gjør trolig det samme.

Tillitsfallet kan måles i rene tall. 65 prosent av nordmenn har lavere tillit til politikerne etter pendlerboligeravsløringene, ifølge en Norstat-undersøkelse for Aftenposten. Vårt Land fant like før årsskiftet at 69 prosent av nordmenn har tillit til Stortinget. Et halvår tidligere var tallet 78 prosent.

69 prosent er jo ikke så verst, kunne man jo tenke. Ikke etter et år som fjoråret, der pandemi ble avløst av politiske skandaler og en gryende dyrtid. Det er likevel et varsku. Vi har snakket i år og generasjoner om tilliten som et lim i det norske samfunnet. Det er nok tillit mellom samfunnsklasser til at vi forhandler og blir enige om lønn og vilkår. Vi stoler på at naboen og andre vi møter i det daglige er skikkelige folk. Og vi har tillit til våre politikere.

Slik er det i Norge, sier vi. Og har hatt rett. Men får vi rett også i framtiden?

Stortingspresident Masud Gharahkhani, som overtok etter en forgjenger som måtte gå av i vanære, viser stor vilje til å rydde opp. «Vi har en tillitskrise. Den skal vi ta på største alvor», lovte han på tampen av fjoråret. Og det skjer ting på pendlerboligfronten. En kommisjon er satt ned, og en første delrapport er allerede levert. Regelverket skjerpes.

Mindre bra er alt som ikke skjer. Forslaget om lobbyregister på Stortinget ble stemt ned. Og eks-politikere får beholde gullnøkkelkortet som gir dem evig tilgang til Stortinget, uavhengig av hvem de jobber for i tilværelsen som pensjonert politiker.

Det kan finnes gode grunner til å stemme mot et lobbyregister. En innvending er at registeret kan omgås ved å legge møter med lobbyister utenfor Stortinget. Og selv om dette hullet kan tettes, er det også sant at et lobbyregister kan hindre kontakt mellom ikke-profesjonelle aktører og representantene, som mange folkevalgte har anført.

Problemet gjenstår likevel: Når Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet sier nei til et lobbyregister, kan det se ut som at de har noe å skjule. Det handler om etterlatt inntrykk. Det inntrykket bør ikke være at de folkevalgte vil rydde opp og være åpne – men bare hit, og ikke lenger.

Det blir ikke bedre av at finansminister Trygve Slagsvold Vedum forteller sine folk i Senterpartiet at de skal legge på når en representant fra PR-bransjen ringer – samtidig som partiet stemmer imot lobbyregisteret. Det kan gi inntrykk av at Senterpartiets motstand mot utilbørlig innflytelse i politikken ikke stikker så dypt, men kanskje først og fremst er retorikk og politisk spill.

Det blir i alle fall ikke bedre av at Høyres Svein Harberg begrunner sitt nei til lobbyregister med at «såkalt lobbyvirksomhet» ikke er en stor aktivitet i Norge. Han valgte akkurat de ordene den samme uka som tidligere statsminister og Høyres leder Erna Solberg forsvarte den sjenerøse oljeskattepakken som ble vedtatt under pandemien, ved å vise til at alle politikere på Stortinget ble utsatt for «tøff lobbyvirksomhet» fra oljebransjen.

Begge de to høyrepolitikerne kan ikke ha rett samtidig. Men de bidrar begge, bevisst eller ubevisst, til tåkelegging i en situasjon som krever full åpenhet. Det er ikke bare uheldig. Det kan være direkte farlig neste gang forholdet blir satt på prøve.

Vi kom oss gjennom pandemien med færre sår og tapte liv enn mange andre land – noe vi gjerne forklarer med denne tilliten som preger samfunnet vårt. I andre land skapte nedstengningen enda større rifter i samfunnet, men ikke hos oss, heter det.

Det stemmer nok, i alle fall langt på vei. En stat som beveger seg helt ned i hverdagslivet og regulerer hvor mange vi kan ha til bords, er en stat som forutsetter tillit. Men denne tilliten kan ikke tas for gitt. Vi adlød. Men vi ble sure da statsministeren brøt reglene for å feire seg selv i fjor vinter. Vi liker ikke at noen dyr er likere enn andre her i landet. Erna Solbergs bursdagsfeiring med sushi er ikke helt Boris Johnson og hemmelige fester for en utvalgt krets, mens resten av landet er i lockdown, for all del. Men det er ikke langt nok unna, heller.

Så jo: Det er fint at Stortinget skjønner at de må foreta seg noe. Men det gjenstår å se om det vil være nok.

For det er jo heller ikke bare hva politikerne sier og gjør som avgjør om folk har «tro på, forvissning om at noen er til å stole på eller har de egenskapene som kreves for å mestre en bestemt situasjon, utføre en bestemt oppgave», slik tillit defineres av Det norske akademis ordbok. Det handler også om hva de som ber om vår tillit faktisk bestemmer. Nav-skandalen viser at politikerne ikke selv skjønte konsekvensene av egne avgjørelser – og vanlige folk ble straffet hardt uten å ha brutt reglene. Oppryddingen i ettertid går sakte og er ufullstendig.

Politikerne har også fattet en rekke beslutninger som har bidratt til å øke strømprisen i Norge. Når folkelige frustrasjoner blir avvist med at regjeringen har nedsatt en kommisjon som tydeligvis skal gi alle svar, er også det mulig å lese som et uttrykk for at avstanden øker mellom vanlige folks liv og verdensanskuelse og det som plukkes opp av våre folkevalgte.

Det gir en følelse av avmakt i stadig større segmenter av befolkningen. Om avmakten får utvikle seg og bli til avsky, er vi ille ute.