Gry Catinka Wold / Dagsavisen

En nederlandsk studie med nesten en million personer som har vært behandlet i spesialisthelsetjenesten for psykisk helsevern har sett på hvordan sosioøkonomiske faktorer påvirker den hjelpen pasientene mottar. Det skriver Tidsskrift for Den norske legeforening.

Studien viste at pasientene med lavest inntekt hadde over dobbelt så høy risiko for å starte behandling i psykisk helsevern, og de hadde oftere en alvorlig psykisk lidelse enn rike pasienter ved behandlingsstart.

• Kontrollert for behov, mottok fattige pasienter 1,8 % færre behandlingsminutter enn rike pasienter.

• De rike pasientene hadde 17,3 % større sjanse for funksjonsforbedring etter gjennomført behandling. Desto rikere pasienten var, desto mindre var risikoen for at pasienten trengte et nytt behandlingsforløp.

• Gjensidig enighet mellom pasient og lege som årsak til at behandlingen ble avsluttet, var vanligst blant rike pasienter.

Generalsekretær i Rådet for psykisk helse, Tove Gundersen, er ikke overrasket over funnene.

– Jeg blir ikke overrasket, for disse funnene er på en måte bekreftet av tidligere forskning på ulike momenter innen psykisk helse, der noe av det samme har kommet fram. Gjennom alle mine år innen det psykisk helsefeltet, som jeg har jobbet med siden 1985, så er dette gjenkjennbart. Dessverre, sier hun til Dagsavisen.

Bekrefter antakelsene

Gundersen sier at dette likevel er viktig forskning.

– Det er en vitenskapelig bekreftelse på at det vi alltid har ment, er korrekt. Og det er veldig ille. At det er blodig urettferdig, at de som har mye ressurser, mest kunnskap og flest relasjoner, får best hjelp.

Årsaken til at den nederlandske studien trekkes fram som relevant for fagmiljøet i Norge, er ifølge Lars Lien, som er psykiater, samfunnsmedisiner og leder i Norsk psykiatrisk forening, at helsesystemene i Nederland og Norge er nokså like.

– Studien har viktige implikasjoner for oss som arbeider med psykisk helse, sier han til Tidsskrift for Den norske legeforening.

Generalsekretæren i Rådet for psykisk helse mener at studien på mange måter slår inn åpne dører.

– Den viser klart at det er slik vi visste, eller ante før – og vet fra andre rapporter. Sosiale forskjeller innen psykisk helse og psykisk helsevern vises blant annet i en oppsummeringsrapport fra FHI fra 2021. At dårligere helse og lav sosial status gir dårligere helsehjelp, er godt kjent. Poenget mitt, er at det er skremmende at vi har havnet i en situasjon der forskjellene så tydelige.

Helsepersonell

Hun trekker fram at ny forskning viser tydelig at det må være større vilje til politisk satsing og handling.

– Denne studien og flere rapporter viser en situasjon som er det helt motsatte av våre verdier i Norge, der en av grunnverdiene er likeverdig behandling der ikke lommebok eller ressurssterk familie sikrer at du får likeverdig behandling, sier Gundersen.

Hun mener også at det er viktig at helsepersonell tar studien på alvor.

– Det er viktig at alle som jobber innen psykisk helse, tar kunnskapen fra denne forskningen innover seg, slik at hver og én – ikke bare fra et politisk eller systemisk nivå – vurderer at vi som helsepersonell også blir påvirket i stor grad av hvorvidt vi vil lykkes i behandlingen.

– Det er klart at når mennesker kommer inn med komplekse liv og sammensatte faktorer, kan det være lettere å gi opp fortere, fortsetter hun.

– At man ubevisst setter inn større innsats der det er sjanse for å ha suksess. Jeg mener ikke å snakke ned helsepersonellet som sådan, men jeg tror det er menneskelig at man intuitivt ønsker å hjelpe noen og satser mer der effekten er størst, sier Gundersen.

På den måten kommer det intuitive i veien for å ta i bruk kunnskapene der det koster mest, mener hun.

– Vi må bli mer bevisste på å satse mer tid og ressurser på dem som ikke har et nettverk eller kompetanse til å håndtere en vanskelig situasjon. Både denne studien og tidligere forskning er et forbilledlig eksempel på hvilken effekt sosiale forskjeller har i samfunnet.

Lars Lien påpeker at det kan være mange grunner til at rike både får mer behandling og bedre effekt av behandlingen.

– En grunn er at helsepersonell i spesialisthelsetjenesten jobber best med mennesker med samme bakgrunn som dem selv. En annen kan være at det å være fattig bidrar til uheldige forhold som gjør endring og bedring vanskeligere. Det kan også være at strukturelle forhold bidrar til diskriminering av fattige mennesker, sier han til tidsskriftet.

Gundersen er enig.

– Som Lars Lien også påpeker, handler dette om strukturelle faktorer, som at barn av foreldre med lav inntekt har fire ganger så stor sannsynlighet for å utvikle psykiske lidelser. Hun sier at funnene i forskningen viser det de i paraplyorganisasjonen har erfart selv, og vet fra responsen til både pasienter, pårørende og brukere.

– Vi vet at de som har lavere sosial status sliter mer med å få god hjelp, og at det kan være lettere og enklere jo større kunnskapsnivå du har. Ressurssterke pasienter med støttespillere rundt seg gir seg ikke, de klager og de bruker et annet språk.

Alt henger sammen

De sosiale forskjellene øker når det er dyrtid, forklarer Gundersen.

– De sosiale forskjellene øker. De som klarer seg best, klarer seg best også fremover. Fattige opplever oftere å bli mobbet og å stå utenfor sosiale sammenhenger. Dersom foreldrene er utenfor, blir barna belastet. Fattigdom arves. Det underbygger at alt henger sammen, mener hun. Hun mener at vi som samfunn må se på årsakssammenhengene, før vi får snudd utviklingen.

Ett av tiltakene Gundersen mener vil ha stor effekt, er implementeringen av opplæringsprogrammet «Youth aware of metal health», YAM.

– Det er et femtimers program for skolen, som hjelper ungdomsskoleelever og gjør de mer i stand til å lære om, og snakke om, mental helse. Det gjør at de ber om hjelp lettere, som igjen reduserer symptomer, og har vist å redusere selvmords tanker og atferd blant unge med opptil femti prosent. Det er barnas bilbelte for psykisk helse, og vi har i nasjonalt forum for selvmordsforebygging bedt departementene om at dette implementeres i skolene over hele landet. Det handler om økt helsekompetanse, det trenger vi i livets beredskapsplan. 

– Vi leser stadig om at vi er på vei til et forskjellssamfunn. Hva tenker du om det?

– Jeg tenker at vi er der allerede. Hvilket samfunn legger vi opp til når kjerneverdiene våre er solidaritet og likeverd, uten at det fører til en større innsats for dem som trenger det mest?, spør hun.

– For å snu utviklingen må vi, som nevnt øke barnetrygden og gjøre aktiviteter som idrett og kultur gratis, men også tiltak som å fjerne momsen på frukt, grønt og fisk, vil hjelpe. Vi må bedre den fysiske og psykiske folkehelsen. Det er strukturelle grep som vil føre til at flere blir en del av fellesskapet, mer inkludering og likere muligheter for utdanning og jobb. Livet er ikke enkelt for noen, men i varierende grad er det de som tjener minst som tryner mest.

Et klassedelt samfunn

Gundersen håper at den nye undersøkelsen gjør at politikerne får øynene opp for det forskjellssamfunnet vi lever i.

– Også håper jeg at alle som jobber innen helse og sosialtjenester blir ekstra oppmerksomme på dette. Samtidig er ikke dimensjoneringen av helsetjenestetilbudet godt nok. Det er ikke god nok forebygging ei heller tatt høyde for befolkningens behov. Flere trenger hjelp, og det gjelder uavhengig av sosial status og samfunnslag. Jeg ønsker at de som har komplekse problemer og i tillegg har lite ressurser får mer oppmerksomhet og tid. Der det skjer forskjellsbehandling så må den bort. Litt omvendt enn sånn det er nå, sier hun, og legger til at hun håper alle relevante arbeidsplasser diskuterer funnene i studien.

– Ved forskning i Norge så tror jeg at funnene ved våre behandlingssteder hadde blitt ganske like som i Nederland. Vi burde forske på dette her også. Samtidig er vi sannsynligvis så like at jeg håper at behandlingssteder tar det opp, og diskuterer hvordan vi kan påvirke egen praksis. Her har lederne et stort ansvar, men det er også et stort politisk ansvar å legge til rette for å redusere sosiale forskjeller.

– Hva tenker du er konsekvensene for det norske samfunnet, hvis vi legger til grunn at resultatene fra studien stemmer godt med norske forhold?

– Vi har et klassedelt samfunn som de fleste ikke ønsker. Vi må sørge for at ikke nivået på helsehjelp følger klasseforskjellene. Med respekt for menneskeverdet må folk få likeverdig behandling. Klasseforskjeller rammer ikke bare de med lav inntekt, men legger også til rette for at de med høy inntekt og god sosial status blir utsatt. Det slår begge veier. Vi ser blant annet at barn i øvre klassesjikt lettere utvikler spiseforstyrrelser, og at det er mange i den kategorien også som utvikler psykiske helseplager eller blir utsatt for mobbing. Derfor må vi utjevne og møtes på midten, sier Gundersen.

Å utjevne forskjellene, er også Liens viktigste budskap i kjølvannet av studien.

– Skal vi bidra til å endre ulikheten i behandlingseffekt etter inntektsnivå, må vi satse enda mer på sosial utjevning. Mange mennesker med psykisk lidelse lever på trygd eller andre sosiale stønader som ikke gir mulighet for aktiv deltakelse i samfunnet, noe som er en forutsetning for god behandling og forebygging av psykiske lidelser, påpeker Lien i Tidsskriftets artikkel.

Samtidig påpeker han at det er en sammensatt problematikk.

– Det kan være mange grunner til at rike både får mer behandling og bedre effekt av behandlingen. En grunn er at helsepersonell i spesialisthelsetjenesten jobber best med mennesker med samme bakgrunn som dem selv. En annen kan være at det å være fattig bidrar til uheldige forhold som gjør endring og bedring vanskeligere. Det kan også være at strukturelle forhold bidrar til diskriminering av fattige mennesker, sier Lien.