Ylva Lie Bjerke

Dagsavisen

– Mange kvinner med innvandrerbakgrunn står utenfor arbeidslivet. Jobbsjansen gir dem en vei inn. Her lærer de språk, blir kjent med norsk arbeidsliv og bygger kompetanse.

Det sier Libe Rieber-Mohn, direktør i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi).

Siden 2007 har Nav, med støtte fra IMDi, drevet Jobbsjansen, et arbeidstreningsprogram som retter seg mot hjemmeværende innvandrerkvinner. Og prosjektet har gitt gode resultater.

– I 2024 gikk 72 prosent av deltakerne videre til arbeid eller utdanning. Det er høye tall for en gruppe som ofte har stått langt unna arbeidslivet.

– Når kvinner får inntekt og arbeidserfaring, blir de også økonomisk selvstendige. Det har positiv betydning for hele familien. Det bidrar til bedre integrering, økt likestilling og en økonomisk tryggere oppvekst for barna.

En høytidelig dag

– Kom inn! Vi har en egen plass til journalisten!

Rundt bordene i rommet sitter kvinner i pene kjoler og festdrakter. De ler og prater med hverandre.

Foran dem står det bordkort med navnene deres på. Jeg finner mitt, det står «journalisten» på.

Det er avslutning for norskklassen på Jobbsjansen Stovner. Det er høytidelig. Norsklærer Barbro deler ut diplomene som viser hva de har lært.

En etter en reiser damene seg for å motta sitt, og de klemmer og klapper. Det er så mye glede og kjærlighet i rommet, at til og med en nyankommet journalist blir blank i øynene.

– Vi tar intervjuene etterpå, sier prosjektleder Elisabeth Larsen.

– Først skal vi spise! Kom, sier en kvinne i en nydelig blå drakt.

Et langbord ved vinduet bugner over av mat som kvinnene selv har laget og tatt med, tradisjonell mat fra hjemlandene deres. Når alle har satt seg igjen, er det ingen matro som senker seg. Praten fyller rommet fra gulv til tak. Og samtalene foregår på norsk, selvsagt.

Etterligner norsk arbeidsliv

– De siste årene har rundt 80 prosent av deltakerne våre blitt skrevet ut i jobb i løpet av programmet, forteller prosjektleder for Jobbsjansen Stovner, Elisabeth Larsen.

Sammen med veilederne Amira Løvaas Jemmali og Mona Mogadam har vi beveget oss inn på møterommet «Frida Kahlo», et navn bestemt av deltakerne selv.

Der forteller de at prosjektet er ett av mange rundt om i landet.

Det er Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) som finansierer det.

Suksessraten på Stovner er høy, og det er den også jevnt over ellers i landet, ifølge tall fra SSB:

77 prosent av kvinnene som avsluttet Jobbsjansen i 2021 var i arbeid eller utdanning etter ett år.

Blant de som avsluttet programmet i 2020, var andelen 73 prosent etter ett år.

– Vi følger Support to employment-metodikken. Det innebærer at vi har et mål om at damene skal komme ut i arbeidstrening, og kjenne på hvordan det er å være i arbeidslivet.

– IMDi har et mål om at de skal være i en slik type arbeidstrening allerede etter et par måneder. Det er gjerne da i kombinasjon med norskopplæring, forteller Jemmali.

Kvinnene som er med får lønn, som er skattepliktig. De har også ferie, og er forsikret, sier hun.

– Prosjektet forutsetter at de er i aktivitet 37,5 timer i uka. Vi prøver å etterligne norsk arbeidsliv så mye som mulig.

Larsen skyter inn:

– Hovedmålet er arbeid eller utdanning. Men så har vi også andre mål som integrering, bekjemping av barnefattigdom, økt samfunnsdeltakelse og nettverksbygging.

– Vi jobber også mot vold i nære relasjoner. Stovner er en bydel som dessverre har dårlige tall på det.

En gang i uka har de samlinger, hvor de snakker om alt fra Ibsen og Lillebjørn Nilsen, til abort og reproduktiv helse.

– Det som er unikt med det, er at kvinnene får bli kjent med andre kvinner som er i samme situasjon som dem.

– Mange har ikke et stort nettverk. Så fokuset er på å ikke bare gi opplæring i historie og andre viktige temaer, men også at deltakerne skal bli kjent. Noen har storfamilier, mens andre er alene, kanskje i tillegg også skilt, og kan være ensomme. Vi må legge til rette for at de får andre støttepersoner i livet, sier Larsen.