JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Kommentar

«Støre må ikke la seg drukne av kyniske laksemilliardærer»

Når Jonas Gahr Støre og regjeringens statsråder dras ned i tekniske diskusjoner om «normpris», mister vi den nødvendige høyden i diskusjonen, skriver Lars West Johnsen.

Når Jonas Gahr Støre og regjeringens statsråder dras ned i tekniske diskusjoner om «normpris», mister vi den nødvendige høyden i diskusjonen, skriver Lars West Johnsen.

Stian Lysberg Solum / NTB

Dette er et meningsinnlegg. Send inn debattinnlegg til debatt@lomedia.no
La det være helt klart: Lakseskatt er riktig politikk. Regjeringen må ikke nå la seg drukne av kyniske laksekapitalister.

Tirsdag morgen holdt laksegiganten Lerøy pressekonferanse. Pengene flommer inn som isvann på Titanic. Oppdretterne kunne vise til et driftsresultat på 831 millioner kroner. I tredje kvartal.

Samtidig permitteres 339 ansatte. Lerøy hevder det er på grunn av regjeringens nye forslag om grunnrentebeskatning.

Men permitteringer gjøres hver høst. Og på grunn av særregler om sesongarbeid i fiskerinæringa kan oppdrettsselskapene lempe ansvaret for sine ansatte over på fellesskapet når produksjonen avtar på vinteren. Selv uten lønnsplikten for arbeidsgiver de første 14 dagene.

Når arbeiderne ikke er produktive for kapitalistene, tar altså vi skattebetalerne over hele ansvaret fra dag én. Vi sosialiserer altså kostnadene og tapene, nuller ut risikoen for eierne i denne næringa, men vi privatiserer gevinstene.

I begynnelsen av måneden kom det nye tall. Gongongen gikk for ny norsk rekord for eksport av sjømat.

I oktober alene ble det sendt fiskemat for 15,4 milliarder kroner ut i verden. En halv milliard om dagen. 2022 vil bli et fantastisk år, og enda bedre enn rekordåret 2021.

Det skulle bare mangle om ikke oppdrettsnæringa bidro med mer. Det er en eventyrlig lukrativ butikk. Men hva sier konsernsjefen i Lerøy? «At han aldri har opplevd markedet mer krevende enn nå». Så mye frykter han grunnrenta.

Oppdrettsnæringa spiller smart. De store dytter de små foran seg. Regjeringen er allerede på hælene. En helt riktig grunnrentebeskatning, vel begrunnet i en offentlig utredning, trekkes nå i tvil. Det pekes nesten usant på at næringa nå tvinges til permitteringer, og det hevdes at regjeringens forslag kom som en brottsjø på en helt uforberedt industri. Næringa skal ikke ha fått tid til å områ seg, til å forberede seg. Det snakkes om brudd på den norske modellen.

Vel, høsten 2019 fikk finansminister Siv Jensen en 230 siders utredning som konkluderte med at en grunnrentebeskatning, altså en skatt på at oppdrettsnæringa bruker våre felles naturressurser som innsatsfaktor i sin produksjon og med tillatelser gitt gratis eller til lave priser, var veien å gå.

Næringa frådet og Høyre-regjeringen avviste logikken om en grunnrente, og gikk i stedet inn for en økt produksjonsavgift som ga en halv milliard til statskassa. En brøkdel av det en grunnrente ville gitt. Nesten tre år etter gikk Ap/Sp inn for grunnrente for de aller største oppdretterne. Det står ikke til troende at næringa er tatt på senga av regjeringen.

Økonomiprofessor Karen Helene Ulltveit-Moe ledet utredningen som anbefalte lakseskatt i 2019. Til NRK sier hun at hun er sjokkert over hvor langt næringa nå er villig til å gå.

«For meg ser det ut som et trusselspill», har hun uttalt om bruken av permitteringsvarslene. Hennes frykt for at man har ventet for lenge på å stille større krav til oppdretterne, er lett å dele: «Nå har vi en havbruksnæring som er veldig sterk, og som kan bruke millioner på lobbyisme».

Regjeringens motkrefter er sterke. Lommene er dype som vestlandsfjorder. Og næringa har også fått den offentlige debatten til å handle om begrepet «normpris», som altså definerer hva som skal utgjøre skattegrunnlaget. Et teknisk begrep som ikke gir mening for andre enn byråkrater og for de som vil sløre til hva lakseskatten egentlig dreier seg om: Fordeling. Omfordeling. Rettferdig samfunnsutvikling.

Men når regjeringens statsråder dras ned i tekniske diskusjoner om «normpris», som publikum ikke forstår, mister vi den nødvendige høyden i diskusjonen. Det moralske tilsnittet, den sosialdemokratiske ideologien og de kollektive verdiene som det var så enorm oppslutning om ved valget for bare ett år siden, forsvinner fra debatten.

Det moralske overtaket glipper når debatten smøres med lobbymillioner. Og en regjering på hælene, som har mistet sin troverdighet og pondus, er dessverre lett å presse. En velrettet offensiv mot en industri som driver med superprofitt, på fellesskapets ressurser og med forsvinnende lavt priset inngangsbillett, er snudd til atter en defensiv for Støres mannskap.

Dessverre er skattelaksdebatten illustrerende for dagens regjering. Den har åpenbart rett i sak, men den sliter med kommunikasjonen, og når en 40 år lang fest må avsluttes på Arbeiderpartiets vakt, har den mektigere og rikere motstandere enn noen annen regjering har hatt i moderne tid.

Ingen vil gå fra festen, selv om Støre høflig prøver å takke for laget. Norske laksemilliardærer må faktisk vises døra ut. Ikke mot Sveits, men mot en stadig lys og noe mindre superprofitabel framtid i Norge.

Arbeiderpartiet og regjeringen må stå på sitt, men selvfølgelig skal den lytte i den høringsrunden som nå pågår. Det er det sterk tradisjon for i Norge. Kanskje kunne det politiske håndverket vært bedre slik at offentligheten hadde sluppet en forvirrende og − for målet − lite konstruktiv debatt om normpris. Men én seier er allerede innkassert. For når Høyre nå ber regjeringen endre skattelaksforslaget, betyr det at partiet faktisk aksepterer prinsippet om en grunnrentebeskatning på oppdrettsnæringa.

Warning
Annonse
Annonse