Heidi Gautun, forsker I NOVA OsloMet

Flere yrkesgrupper, som politi, ambulansepersonell og ansatte ved sykehus og sivile ble hedret for innsatsen 22. juli 2011.

Én gruppe ble ikke hedret, selv om de var direkte involvert og utførte viktige oppgaver: Vekterne.

Noen måneder etter terrorhandlingene sa et hovedverneombud til meg:

«Jeg har ikke gitt opp at det skal lages en pin eller lignende, som kan gis til de som gjorde en innsats. Kanskje vi kan få til å ære disse vekterne på ettårsdagen. De bør få noe ordentlig. Diplom eller lignende. Det er noe med å sitte om 50 år og ha et symbol på at man gjorde en innsats i en så dramatisk historisk situasjon».

I rapporten «Først på stedet» presenterte jeg funn fra en studie i 2012 blant ledere og hovedverneombud i tre av de største vekterselskapene i Oslo og østlandsområdet.

Ca. 300 vektere hadde en aktiv rolle i oppfølgingen av terrorhandlingene 22. juli og i dagene etter. Flere vektere var på jobb i sentrum, like i nærheten av og inne i Regjeringskvartalet da bomben gikk av.

De var blant de første til å gå inn i Regjeringskvartalet, gi førstehjelp og ta delvis skadeledelse. En tok seg av en skadet som hadde mistet begge bena.

Politi og helsepersonell kom raskt til og overtok oppgaver. Men vekternes jobb var ikke over: Politiet satte dem til å sikre skadestedet, bidra med vakthold og hjelpe til med å håndtere folk som var i gatene.

Rett etter bomben eksploderte, hentet vektere ut bilder og videoopptak til politiet fra overvåkingskameraer satt opp inne i regjeringsbyggene. De fleste av vekterne som gikk inn i regjeringskvartalet var i 20-årene.

Verken de eller andre visste om det fantes flere bomber. Vekterne ble kastet ut i en ekstrem situasjon, uten å være forberedt eller å ha trent på slike oppdrag.

Før det ble avklart hvem som hadde bombet regjeringskvartalet oppsto det rykter om at innvandrere sto bak, og vektere måtte redde en person med minoritetsbakgrunn fra et overfall ved Oslo S.

Både i Oslo sentrum, på Oslo S, Oslo City og andre steder i hovedstaden krevdes det en god del ekstra vakthold fra vekterne kvelden, natten og dagene etter 22. juli.

Vektere var også direkte involvert på Sundvolden hotell, hvor overlevende fra Utøya og pårørende ankom.

Ett av selskapene, med avdeling i Hønefoss, fortalte at noen av vekterne dro til Sundvolden på eget initiativ, og tilbød sin hjelp. Fem vektere bisto med hjelp i et døgn.

Rikshospitalet tok imot de som døde fra Regjeringskvartalet og Utøya. Også her var vekternes innsats en sentral del av oppfølgingen av terrorhandlingene. Flere av vekterne opplevde det som belastende å bidra på Sundvolden og Rikshospitalet.

En leder i studien uttrykte det slik: «De satt med fortvilte pårørende, og hadde bærejobb på små og store bagger med lik».

Den 25. juli ble det gjennomført en roseseremoni i Oslo for å hedre ofrene etter terrorhandlingene. Arrangørene hadde på forhånd henvendt seg til politiet for vakthold, men politiet hadde ikke kapasitet til å stille med folk.

Arrangørene spurte derfor vekterselskapene. Vektere fra hele landet reiste til Oslo for å hjelpe til. Fra ett selskap stilte 172 vektere opp frivillig, ulønnet, og i uniform og beskyttet seremonien med sine 200.000 mennesker.

Uten vekterne hadde det ikke blitt noen roseseremoni.

Vekterne som var direkte involvert, fortjente å bli sett og takket for innsatsen de utførte.

Det var konklusjonen fra både ledere og hovedverneombudene for vektere som jeg intervjuet seks måneder etter terrorhandlingene.

Men ingen takk fikk de, ei heller på ettårsdagen. Stillheten har vart i nesten 12 år. Det er på tide å gi vekterne den anerkjennelsen de fortjener for sin innsats 22. juli 2011.

Innlegget var først publisert på «Meninger» i VG 28. april i år