Christoffer Heggholmen

Tillitsvalgt Bertel O. Steen og stortingskandidat for Ap

Hvorfor er det alltid mine kamerater som skal fremstilles som late unnasluntrere av NHO?

Sommeren 2022 var jeg tillitsvalgt for en gruppe mekanikere, lagerarbeidere, bilpleiere og kundebehandlere i bilbransjen i Bergen. Mye var fryd og gammen.

Vi hadde siden pandemien startet levert rekord på rekord. Bilmekanikerne fikk barnehageplass fordi vi var samfunnskritiske.

Folk kjøpte biler som aldri før, og vi strevde virkelig med å levere. I tillegg til levering av nye biler var verkstedene stappfulle.

Norgesferie i bil hadde liksom fått en ny vår under pandemien. Og bilene måtte settes i stand før reisen. Lite er vel så kjedelig som å stå fast på Hardangervidden fordi du ikke leverte bilen på service før du dro.

Vi var i såkalte gullår i bransjen. Vi som driver fagforeningsarbeid i bransjen vet at vi lever i en syklisk bransje som følger økonomien.

Det er dog en sannhet med modifikasjoner. For salg av nybil er syklisk. Verkstedet er ganske stabilt.

Lang historie kort, mange år med for dårlig uttelling i lønnsoppgjør hadde skapt harme blant medlemmene.

I gode år fikk vi lite fordi det var viktig å sette av til fremtiden. I dårlige år måtte vi være moderate fordi bransjen gikk dårlig.

Hele tiden gikk verkstedene bra, men vi måtte jo ta ansvar for salg også. Det endte i en dagtidsaksjon. «Dagsing» for innvidde. «Gå sakte-aksjon» for de fleste av oss.

Mine medlemmer skulle settes ned til 45 prosent lønn, mot at de arbeidet 45 prosent av normal effektivitet. Det er en slags mellomting mellom streik og ingenting som vår mektige tariffavtale Biloverenskomsten gir oss rett til å utføre.

I forkant av aksjonen brukte jeg mye tid på å forberede medlemmene på den økonomiske utfordringen som kom. Jeg tenkte det var tapet av lønn som ville knekke mine medlemmer når de skjønte at de skulle bare få 45 prosent lønn.

Det viser seg at jeg totalt undervurderte mine medlemmer. Der hvor jeg trodde de kanskje ikke forsto hva de gikk til, hadde de full kontroll. Seks uker på under halv lønn, og det var knapt et medlem som nevnte at de tapte penger.

Det som derimot var utfordrende var å holde folk til å jobbe på halv fart. Medlemmene begynte allerede etter en uke å klage på at det var kjedelig. Når er aksjonen over? Vi vil bare begynne å jobbe full fart igjen!

Etter tre og fire uker var det nesten uutholdelig mas om når vi kom tilbake til arbeidet. Medlemmene mine kjedet seg. Følte på dårlig samvittighet. Kundene måtte jo få hjelp. Vi kunne jo ikke holde på lengre nå så lange ventetider som vi hadde fått. Vi sto i en kamp som enkelt kunne vært unngått.

Medlemmene ville bare begynne å jobbe igjen. Men de ville også bare bli verdsatt for den viktige jobben de gjør for samfunnet.

Dette er de som NHO og høyresiden nå beskylder for å være unnasluntrere. De som får skylden for at sykefraværet er så høyt fordi de ikke gidder å gå på jobb.

Dette er mine kamerater. De som står ved min side og viser en yrkesstolthet som de er villige til å heve over egne interesser.

Jeg nekter å stå her og se på at NHO og høyresiden spytter på mine medlemmer.

Frp snur: Vil gi full lønn under sykdom