Alf Tore Bergsli

Artikkelen er skrevet av en informasjonsmedarbeider i Fafo, for arbeidslivet.no, et nettsted drevet av Fafo.

Fafo er en frittstående samfunnsvitenskapelig forskningsstiftelse.

Les mer om Fafo her:

Fafo-forsker Kristine Nergaard har samlet en ny oversikt over de viktigste tallene for det organiserte arbeidslivet i Norge.

Hun forsker blant annet på organisering av arbeidslivet. Det innebærer fagforeninger, arbeidsgiverforeninger, tariffavtaler og streiker.

I disse dager publiserer hun en ny gjennomgang av de siste tilgjengelige tallene på alt dette, på oppdrag for Arbeidsdepartementet.

Her ser hun særlig på utviklingen fram til og med 2018 på følgende:

• Hvor mange er organiserte blant arbeidsgiverne og arbeidstakerne?

• Hvor mange er dekket av tariffavtaler?

• Og hvor omfattende streiker har vi hatt?

– Alt dette er viktige indikatorer på det kollektive arbeidsmarkedet og vår måte å regulere arbeidslivet, forklarer Nergaard.

Her er lenke til den originale artikkelen på arbeidslivet.no, med grafikk og presentasjon av notatet

Her er lenke til selve notatet fra Fafo:

Arbeidstakerne: Stabilt i sum

For å ta arbeidstakerne først: I 2018 var organisasjonsgraden – andelen som var medlemmer av en fagforening – 49 prosent – altså så vidt under halvparten.

– Andelen fagorganiserte har vært ganske stabil de siste ti årene. Ser vi litt lenger tilbake i tid, er det likevel lavere enn toppen på 57 prosent på 1990-tallet. Men sammenlignet med mange andre land har vi hatt en stabil og ganske høy organisasjonsgrad, forteller Nergaard.

Offentlig sektor ligger stabilt på rundt 80 prosent. Nedgangen i organisasjonsgraden sett over en lengre periode har kommet i privat sektor.

I privat sektor er noe av problematikken også knyttet til at det er store skiller mellom bransjer med høy og lav andel fagorganiserte.

– Når man er bekymret for organisasjonsgraden, er nok det særlig fordi deler av arbeidsmarkedet har en veldig lav organisasjonsgrad – for eksempel i deler av privat servicesektor, påpeker Fafo-forskeren.

Ung modning inn i medlemskap

Særlig blant unge er andelen fagorganiserte lav. Det er likevel hverken noe nytt eller nødvendigvis en grunn til bekymring for dem som ønsker en høy organisasjonsgrad.

– Unge arbeidstakere har alltid hatt en lav organisasjonsgrad. Mange har eksempelvis ekstrajobber ved siden av studier, uten å fagorganisere seg. Det er gjerne først og fremst når man får en mer fast og stabil jobb at man velger å melde seg inn. Dermed tar organisasjonsgraden seg ganske raskt opp når de kommer inn i den delen av arbeidsmarkedet, forteller hun.

Et annet gjennomgående trekk er at små bedrifter – for eksempel innen uteliv og varehandel – oftere har betydelig lavere organisasjonsgrad enn større bedrifter.

Høyt utdannede endrer landskapet

Ser vi på hvor arbeidstakerne har sitt medlemskap, har det vært noen større endringer over tid.

Alle hovedorganisasjonene – samlinger av mange fagforbund – har økt sine medlemstall det siste tiåret. Dette gjelder både i brutto medlemstall – 237 000 flere fra 2008 til 2018 – og antallet yrkesaktive medlemmer – 98 000 flere i samme periode.

Like fullt har det skjedd en forskyvning mellom disse, målt i prosentandel av alle fagorganiserte. Både LO og YS har mistet andeler målt mot Unio og Akademikerne.

– Dette er en trend man også ser i de andre nordiske landene som har lignende organisasjoner. De som organiserer blant grupper høyere utdanning har styrket seg relativt sett. Dette igjen skyldes at vi har hatt en utdanningseksplosjon blant de som trer inn i arbeidslivet, forklarer Nergaard.

Arbeidsgiverne: Kraftig vekst har dabbet av

Selv om fagforeningene gjerne får mest oppmerksomhet, er arbeidsgivernes organisering også en nødvendighet for å opprettholde systemet vårt.

– Arbeidsgiversiden er godt organisert i Norge, og det er viktig for å opprettholde den nordiske modellen, vektlegger Nergaard.

I motsetning til blant arbeidstakerne, har arbeidsgivernes organisering styrket seg jevnt og trutt.

• Fra 2004 til 2018 har antallet medlemmer i arbeidsgiverorganisasjoner økt med over 60 prosent, fra nær 40 000 til nær 63 000 medlemsbedrifter.

• Organisasjonsgraden – andelen organiserte – har på sin side økt med 10 prosentpoeng. Fra 61 prosent i 2004 til 71 prosent i 2018.

• NB: I henhold til definisjonen måler organisasjonsgraden kun privat sektor og Spekter-området med unntak av helseforetakene. Merk også at den måler prosentandelen sysselsatte som jobber i organiserte virksomheter – ikke andelen av alle virksomheter som er organiserte. Tallene er dessuten mer usikre enn organisasjonsgraden blant arbeidstakerne.

Organisasjonsgraden har likevel også blant arbeidsgiverne stått noenlunde på stedet hvil de siste årene Nergaard har datamateriale til å kunne si noe om, fra 2016 til 2018.

Også her har styrkeforholdet mellom organisasjonene endret seg noe, sett over en lengre periode. Særlig Virke har vokst mer enn de øvrige hovedorganisasjonene.

– Dette innebærer samtidig at mye av veksten er i nye medlemmer uten tariffavtale, siden Virke har mange flere bedrifter uten tariffavtale enn eksempelvis NHO, påpeker hun.

Tariffavtalene – sterkere enn medlemsmassen

Selv om ikke alle er fagorganiserte på en arbeidsplass, vil alle ansatte i relevante stillinger like fullt være dekket av den samme tariffavtalen. Dermed er det vi kaller tariffdekningen gjerne betydelig høyere enn andelen fagorganiserte.

Dette gjelder særlig i offentlig sektor der man pleier å regne det som at alle ansatte er dekket av tariffavtale – altså 100 prosent.

I privat sektor er dette langt mer komplisert. Nergaard setter sin ære i å finne mest korrekte tall, men her er mye av datamaterialet basert på spørreundersøkelser. Når noen blir spurt om de er dekket av tariffavtale er det antagelig en del som svarer feil fordi de ikke vet om bedriften har tariffavtale eller ikke.

Forvirring kan eksempelvis oppstå fordi mange arbeidsgivere vil si at «de følger tariffen» uten at de formelt har undertegnet en tariffavtale.

Vi må derfor være forsiktige med disse tallene, siden de er såpass usikre, understreker Nergaard.

– Men de aller fleste dataene vi har viser en nedgang i tariffdekningen de siste 15–20 årene. Nedgangen er nok altså reell, og var trolig sterkest de første årene etter årtusenskiftet, sier hun.

Halve privat sektor uten tariffavtale

Ved utgangen av 2017 anslås tariffavtaledekningen i privat sektor – målt blant alle sysselsatte – å ha vært på 52 prosent av lønnstakerne. Dette tallet har holdt seg stabilt siden 2004, men er ned fra 63 prosent i 1998.

Noe skyldes trolig strukturelle endringer i arbeidsmarkedet. Andelen store industri-arbeidsplasser har krympet, mens for eksempel bygg og anlegg, som har opplevd sterk arbeidsinnvandring, har vokst kraftig.

– Flere faktorer har bidratt til at nye bedrifter har vokst fram uten partsforhold i hele tatt. Men også andre yrker uten tradisjon for tariffavtaler har hatt vekst – for eksempel i konsulentbransjen, sier Nergaard.

Tar man med offentlig sektor er tariffavtaledekningen totalt sett 69 prosent (2017). I Nergaards sammenligning mellom særlig europeiske land tilsier denne andelen at Norge havner på 12. plass – lavest i Norden.

Øvrige land som «slår oss» har ikke nødvendigvis sterke fagbevegelser, men bruker et system med allmenngjøring av tariffavtaler. Det gjør at Frankrike har nesten 100 prosents dekningsgrad, men kun rundt 7 prosent fagorganiserte.

Færre og mindre massive streiker

Hvor ofte brukes arbeidskonflikter – streik og lockout – i Norge, og hvor mange arbeidsdager går tapt på grunn av dette? Nergaard har også utarbeidet en oversikt over dette.

Her vil tallene sprette veldig mye opp og ned fra ett år til et annet. For det første fordi de fleste tariffavtalene reforhandles hvert annet år, og det såkalte mellomoppgjøret sjelden medfører arbeidskamp. For det andre fordi omfanget av streikene vil variere sterkt, gjerne ut fra kampsaker og hvilke deler av arbeidsmarkedet som er involvert.

Siden tallene svinger fra år til år, har Nergaard også sammenlignet utviklingen mellom tiår. Her ser vi at målt mot 1980- og 1990-tallet er antallet konflikter, antallet streikende og antallet tapte arbeidsdager lavere i 2010-tiåret, men høyere igjen enn perioden 2000–2009.

– Vi har veldig få arbeidskonflikter. Antallet streiker er lavt, og skjer i all hovedsak i tilknytting til tariffoppgjørene etter et forutsigbart mønster. Men de relativt sett få streikene vi har hatt de siste ti årene kan bli store og gi tap av mange arbeidsdager, særlig om de omfatter offentlig sektor, oppsummerer Nergaard.

Streikene i offentlig sektor i 2010 og 2014 (kommunal sektor) og 2012 (staten og kommunal sektor) bidro derfor mye til antallet tapte arbeidsdager for perioden 2010 til 2019.

Hovedoppgjøret i 2018, som ble gjennomført som et samordnet oppgjør i privat sektor, var imidlertid det fredeligste hovedoppgjøret siden tidlig på 1970-tallet.

Færre streiker i mange land

Trenden med færre arbeidskonflikter de siste femti årene er nok internasjonal. I Sverige har man knapt hatt streiker de senere årene, grunnet en streng frontfag-logikk, forteller Fafo-forskeren.

– Det samme gjelder i Danmark, men de har likevel ofte mange små og gjerne kortvarige streiker i tilknytting til tariffoppgjørene, kanskje mest for å markere kravene. Begge disse landene har samtidig tradisjon for lengre tariffperioder og har ikke mellomoppgjør med konfliktrett slik som vi har i Norge.

Artikkelen er skrevet av en informasjonsmedarbeider i Fafo, for arbeidslivet.no, et nettsted drevet av Fafo.

Fafo er en frittstående samfunnsvitenskapelig forskningsstiftelse.

Les mer om Fafo her: