Emil Øversveen, utreder i Manifest Analyse

Mye står på spill når AFP-ordningen, fagbevegelsens egen pensjonsavtale, skal opp til diskusjon.

LO og NHO har forsøkt å endre AFP-ordningen i årevis, uten å ha blitt enige om hvordan dette i så fall bør gjøres.

Et oppslag i VG den 15. august strammer til denne allerede anspente situasjonen. Der kommer det nemlig fram at Fellesforbundet, LOs største forbund i privat sektor, sier klart nei til ny AFP-ordning.

– Store grupper hos oss risikerer å tape betydelig på en reformert AFP-ordning, melder forbundsleder Jørn Eggum. Samtidig som at Eggum selv ikke ønsker konflikt med LO-ledelsen, er budskapet fra grasrota krystallklart. 25 forslag har kommet inn om ny AFP-ordning. Kun ett av dem støtter forslaget LO har lagt på bordet.

Bakgrunn: Full AFP-krig mellom LO-forbundene

AFP-saken avdekker dype konfliktlinjer i fagbevegelsen. Det er toppledelse mot grunnplan, radikal arbeiderkamp mot ansvarlig måtehold. AFP-saken har dessuten en vanskelig historie bak seg, som antageligvis vil prege prosessen videre.

Litt bakgrunnsinformasjon er nødvendig for å forstå hvorfor AFP-spørsmålet kan bli betent.

AFP står for avtalefestet tjenestepensjon, og ble innført i 1988. Målgruppa for ordningen var arbeidere i tunge yrker, altså Fellesforbundets hovedbase. Ordningen skulle gjøre det mulig for folk å gå av med helsa i behold uten å ende opp som pensjonstapere.

I dag er AFP en tariffbasert ordning som gir et livsvarig tillegg til alderspensjonen fra folketrygden. For mange er AFP-tillegget et kjærkomment påslag på pensjonsinntektene. For andre er det forskjellen mellom en pensjonisttilværelse over eller under fattigdomsgrensa.

Problemet med dagens AFP-ordning er at den er full av hull.

Bytter du jobb, blir sagt opp eller rammet av konkurs på feil tidspunkt, forsvinner hele opptjeningen din. Regelverket er komplisert, og mange faller ut på grunn av regelbrudd de antageligvis ikke selv er klar over. Frafallet er skyhøyt – opp til 25 prosent ifølge noen undersøkelser.

AFP-reformen som det nå strides om er et forsøk på å tette disse hullene. Alle i fagbevegelsen er enig i at frafallet er problematisk. Problemet er måten hullene skal tettes.

Skrekkscenarioet er at det skal innføres en opptjeningsmodell som vil føre til at det store flertallet vil få en lavere pensjon enn i dagens system. Det er nemlig langt fra sikkert om staten og arbeidsgiversiden vil betale mer for AFP-ordningen enn de gjør i dag. Dersom flere skal inkluderes, kan derfor pengene som allerede ligger i potten måtte spres tynnere utover.

Forslaget gjør heller ingenting for å tette det største AFP-hullet, nemlig at uføre diskvalifiseres fra ordningen. I Norge avslutter omlag 30 prosent av alle kvinner og 20 prosent av alle menn yrkeskarrieren på uføretrygd. Arbeidere i typiske sliteryrker – industriarbeidere, yrkessjåfører og pleie- og omsorgsarbeidere – er overrepresenterte på statistikken. Flesteparten av de som mister AFP, gjør det fordi de rammes av denne skjebnen.

Fellesforbundets motstand er derfor enkel å forstå. Reformert AFP kan gi mindre i pensjon, og vil heller ikke inkludere den gruppa som i størst grad faller utenfor dagens system.

AFP er fagbevegelsens egen pensjonsordning, og har for mange derfor en høy symbolsk verdi. Ordningen har dessuten allerede blitt endret en gang tidligere. Det skjedde i 2008, etter at LO gikk med på å støtte en omstridt pensjonsreform. Pensjonsreformen hadde som formål å få folk til å stå lenger i jobb, og gikk dermed stikk i strid med fagbevegelsens tradisjonelle mål om å senke pensjonsalderen.

Som kompensasjon for reformen stilte LO som absolutt krav at AFP-ordningen skulle bevares. Likevel bleble AFP-ordningen drastisk endret et par år senere, på en måte som knapt ivaretar arbeiderbevegelsens opprinnelige intensjon. Den første AFP-reformen var svært kontroversiell, og mange satt nok med følelsen av at beslutningen hadde blitt tatt over hodene på dem.

AFP-ordningen som Fellesforbundet nå vil forsvare, er derfor allerede en mindre gunstig ordning enn den fagbevegelsen opprinnelig kjempet fram. De som var på den tapende siden av AFP-kampen i 2008, har god grunn til å frykte at historien er i ferd med å gjenta seg.

Striden om AFP-ordningen som nå blåser opp truer med å vekke den potensielle konflikten som alltid eksisterer mellom toppledelse og grunnplan. Den aktualiserer også spørsmålet om hvilken rolle fagbevegelsen egentlig spiller i samfunnet.

Er LO en interesseorganisasjon som først og fremst skal fremme arbeiderklassens interesser, eller en del av et institusjonalisert trepartssamarbeid som skal administrere den norske økonomien?

Hvor langt kan fagbevegelsen gå i nedprioritere arbeiderklassens umiddelbare interesser av hensyn til storsamfunnets økonomiske bærekraft?

Sist gang kampen sto om AFP-ordningen endte grunnplanet opp med å føye seg. Spørsmålet er om de vil gjøre det samme én gang til. 

Kommentar: LO-familien krangler på kammerset. Men en ny og reformert AFP er et luftslott