Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Det er større strekk i fagbevegelsens lag enn normalt. Unio-medlemmene vil ha mer i lønnsøkning enn det som ventelig blir gitt i privat sektor.

«Hele offentlig sektor må kreve en høyere ramme», sier Unio-leder Ragnhild Lied. Det må være en krigserklæring overfor Fellesforbundets Jørn Eggum, som frykter at industriarbeidsplasser over tid vil gå tapt dersom vi får en uklok lønnsspiral. Unio utfordrer i realiteten normdannelsen i lønnsoppgjørene.

Etter to magre år mener Fellesforbundet at det er på sin plass med forbedret kjøpekraft. Det innebærer at lønningene må stige mer enn prisene. «Vi har hatt moderate oppgjør, mens mange bedrifter tjener veldig godt. Nå er det arbeidsfolks tur», sier Jørn Eggum. Planen er at Fellesforbundet i LO går i front og forhandler først. På den måten legges rammen for de øvrige lønnsoppgjørene – både i privat og offentlig sektor. Derav navnet frontfaget, en modell som har tjent landet og en samlet fagbevegelse godt i mange tiår.

Men Unio mener at frontfaget har blitt praktisert for strengt, slik at utdanningsgruppene i offentlig sektor har tapt terreng, spesielt overfor tilsvarende grupper i privat sektor. Lærerne og sykepleierne er derfor nok en gang i kampmodus. Økt lønn må til for å gjøre disse yrkene mer attraktive, er beskjeden. Streikefaren er overhengende. Utdanningsforbundets Steffen Handal er forundret over at ikke flere forbund i offentlig sektor er «med på laget».

Fagforbundets Mette Nord holder imidlertid fast på frontfaget. Hun mener det er bekymringsfullt at Unio legger seg på en linje der lønnsforskjellene øker. Det bryter med den norske modellen som har fremmet produktivitet. Fagforbundet er derfor enig med Fellesforbundet i at det i år må kreves et kronetillegg, noe som jo gir relativt mest til dem med lav lønn.

Unio vil ha kompensert for at medlemmene kom dårlig ut av oppgjøret i 2020. Privat sektor fikk mer enn beregnet, mens offentlig sektor forholdt seg lojalt til den skisserte rammen. Frykten er at det samme ble resultatet i fjor. 2021-fasiten kommer først om drøye to uker. En av forklaringene til denne skjevheten er at gjennomsnittslønna i privat sektor økte siden mange lavtlønte var permittert, og dermed ikke var med i statistikken. Her sammenlikner man altså epler med pærer.

Poenget med frontfaget er at lønnsutviklingen skal ta hensyn til industriens tåleevne. Norske industriarbeidsplasser må ikke tape konkurranseevne mot utlandet. Den ferskeste definisjonen på frontfaget finner vi i Holden-utvalgets tredje utredning, som ble lagt fram i mai 2014. Her er konklusjonen at lønnsveksten i industrien «skal være normgivende for resten av økonomien». På denne bakgrunn skal NHO, i forståelse med LO, hvert år «angi en troverdig ramme» for hva som ventes å bli den samlede lønnsveksten i industrien.

Frontfaget er ikke et absolutt tak, men en norm. Derfor mener Unio at det er rom for å løfte noen grupper som har blitt hengende etter lønnsmessig. Unio viser blant annet til denne formuleringen i Holden-utvalgets rapport: «Det er viktig at det er tilstrekkelig fleksibilitet i lønnsdannelsen i offentlig sektor til at det offentlige kan beholde og rekruttere kvalifisert arbeidskraft i områder med sterk konkurranse fra private arbeidsgivere».

Men nå snakker Unio ikke bare om økt lønn til sine egne grupper, men hele offentlig sektor. Dette må da i hvert fall være i strid med frontfagsmodellen. Unio forsøker å kjøpe seg medfølelse ved utad å ta en slags kamp for «hele laget». Internt tenker de nok mest på seg selv. Strategien er avslørt.

Holden-utvalget ble nedsatt nettopp for å unngå gjentakelse av den ødeleggende lønnsspiralen som oppsto i de åtte foregående årene. Det skar negativt ut på begynnelsen av 2000-tallet før finanskrisen i 2008 og i årene før oljeprisfallet i 2014. Men selv etter klargjøringen fra professor Steinar Holden & co er det interessant å se på tallenes tale. Statistikken viser nemlig at i de fem årene før 2020 ble rammen enten anslått korrekt eller litt for høyt. Resultatet ble at oppgjørene i offentlig sektor endte høyere enn det som ble det faktiske resultatet i industrien.

Vi må lære av historiske feilgrep. Derfor må frontfaget langt på vei være et tak på øvrig lønnsutvikling. Dersom det gjøres store unntak fra denne normen, vil det fort bli en alles kamp mot alle. I neste omgang ender vi da opp i en lønnsspiral der norske industriarbeidsplasser ofres. Da blir det færre til å finansiere offentlig velferd.

Dersom hele offentlig sektor skal løftes ekstra lønnsmessig, må dette selvsagt betales. Det finnes ingen gratis lunsj. Dersom vi tar av oljefondet for å finansiere en større offentlig kake, vil regningen i realiteten bli sendt til neste generasjon. Alternativet er høyere skatter for oss alle i dag. Årets lønnsoppgjør synes å bli høk over høk. Det er et svakhetstegn at fagbevegelsen ikke klarer å dra sammen i lag. Sprikende staur blir en tung bør å bære.