Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Rettssikkerheten i barnevernet er ikke god nok. På denne bakgrunn foreslår et utvalg en rekke tiltak for å bedre situasjonen.

Barns stemme blir ofte ikke hørt i barnevernssaker, til tross for at deres rettigheter er sterke. Utvalget foreslår klokelig å senke alderen for når barn får partsrettighet fra 15 til 12 år.

Denne ordningen innebærer at de aktuelle barna får rett på egen advokat, kan lese hva som skrives om dem, si sin mening og kreve begrunnelser for vedtak.

Videre foreslås det å styrke rettighetene til både foreldre og fosterforeldre.

Det har skjedd mye positivt på barnevernsfronten de siste årene. En ny og forsterket barnevernslov trådte i kraft 1. januar.

Loven stiller strengere kompetansekrav til de ansatte i sektoren, vektlegger forebygging mer og stiller nye krav til dokumentasjon og begrunnelse. Samværsreglene er også endret i tråd med føringene fra Høyesterett og Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg.

Det hører med til historien at EMD har domfelt Norge i flere barnevernssaker de siste årene. Her dreier det seg i hovedsak om manglende samværsrett.

Den nye barnevernsloven skal gi økt rettssikkerhet.

Men dette er ikke godt nok, skal vi tro utredningen fra utvalget som mandag leverte en 500 sider lang rapport til barneminister Kjersti Toppe (Sp). Utvalget foreslår 118 ulike tiltak.

Toppe bedyrer forbilledlig at rapporten ikke skal havne i hennes skuff. Regjeringen har fått mange gode innspill til arbeidet med den varslede kvalitetsreformen for barnevernet.

Utvalget er ikke samstemt på alle punkter.

Flertallet foreslår å opprette en barnerepresentantordning som skal tre inn i alle saker der barn flyttes ut av hjemmet. Barnets representant skal ha en uavhengig rolle. Mindretallet sier nei til en slik ordning. Begrunnelsen er kostnadene.

Det synes mer fornuftig å styrke det etablerte systemet med bevilgninger og kompetente fagfolk framfor å etablere et parallelt spor. Jo flere kokker, jo mer søl.

Det norske barnevernet er i utgangspunktet et kommunalt ansvar, og det bør det fortsatt være. Statens oppgave er å ha lovgrunnlaget på plass.

Den nye barnevernsloven bidrar til å styrke kvaliteten i barnevernet. Så er det opp til de lokale folkevalgte å følge opp med tilstrekkelig bemanning.

Domfellelsene i Strasbourg må i stor grad ses på bakgrunn av at Norge innvilger mindre samvær til biologiske foreldre enn det som er praksis hos våre nordiske naboer og ikke minst sør i Europa. Dette avviket begrunnes i hovedsak med barnas behov for trygghet og stabilitet.

På den annen side er det dessverre et faktum at barnevernet trår feil noen ganger. Derfor er det behov for en kvalitetsreform.

Vi må imidlertid ikke glemme at barna ofte er den svake part. Naboer, lærere, helsesøstre og vi andre må si ifra dersom det er tegn til omsorgssvikt. Norsk barnevern må fortsatt ha mulighet til å legge avgjørende vekt på barnets beste.

Hovedproblemet er at barnevernet jevnt over griper for sent inn eller ikke kommer på banen i det hele tatt.