Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Staten og Bondelaget kom til enighet i årets landbruksoppgjør.

Den økonomiske rammen ble på drøyt 4,1 milliarder kroner. Dette kommer på toppen av fjorårets oppgjør på godt over 10 milliarder. To historisk gode oppgjør på rad er ikke hverdagskost.

Norges Bondelag har all grunn til å feire, og samferdselsminister Sandra Borch (Sp) kan slå seg selv på brystet. Skåret i gleden er at Småbrukarlaget stilte seg på sidelinjen denne gangen.

Årets jordbruksavtale innebærer at bøndene i snitt får en inntektsøkning på 23 prosent.

Det tilsvarer drøyt 110.000 kroner i pluss per årsverk i landbruket. På to år blir «gapet» opp til vanlige lønnstakere tettet med til sammen 100.000 kroner per årsverk.

Bondelagsleder Bjørn Gimming kan dermed si seg relativt fornøyd. Han krevde riktignok 6,9 milliarder kroner, mens staten i utgangspunktet tilbød 3,3 milliarder.

Ap/Sp-regjeringen fortjener ros for viljen til å satse på norsk landbruk.

Dette er bra for både landet og landbruket. Det aller meste av oppgjøret betales over statsbudsjettet. Bare en liten brøkdel veltes over på oss forbrukere i form av høyere priser.

Urolige tider i verden, krigen i Ukraina og klimaendringene er tre faktorer som taler for å styrke matproduksjonen i vårt eget land.

Samtidig er det god distriktspolitikk å opprettholde et levedyktig landbruk over hele landet.

Det er grunn til å merke seg at norsk melkeproduksjon er i en spesielt utfordrende situasjon. Årsaken er økte kostnader, redusert etterspørsel og konkurranse fra import. Derfor er det positivt at melkebøndene får et ekstra løft i årets oppgjør.

Men den store utfordringen er at bøndene står splittet.

Bondelaget og Småbrukarlaget klarte ikke å bli enige om et felles krav. Dermed ble det opp til storebroren, altså Bondelaget, å forhandle på vegne av «hele» jordbruket.

Småbrukarlagets Tor Jacob Solberg har i ettertid røpet at kravet fra det holdet var på over 13 milliarder kroner – altså det dobbelte av Bondelagets krav.

Og nå håper Småbrukarlaget på politisk drahjelp i Stortinget.

På denne bakgrunn advarer bondelagsleder Gimming mot å rokke ved forhandlingsinstituttet. Det er en advarsel politikerne bør ta på alvor.

Bøndene vil gjøre seg selv en bjørnetjeneste dersom intern strid fører til at forhandlingssystemet bryter sammen.

Da risikerer bøndene at Stortinget dikterer inntektsutviklingen uten at de får mulighet til å forhandle opp de økonomiske størrelsene.

Samtidig er det et faktum at det ulmer det på grasrota. Småbrukarlaget har blitt en brysom katalysator for dette opprøret.

Bjørn Gimming kan derfor ikke sette seg på sin høye hest. Bondelagslederen bør strekke ut en forsonende arm til Småbrukarlagets leder. De to må igjen komme på talefot.

Sammen står bøndene sterkest.