Sigurd Jorde

Det er ennå ikke for seint å bygge opp grønn industri i Norge.

Når internasjonal handel har blitt mer turbulent, er det helt nødvendig at også Norge og Europa utvikler ny og bærekraftig teknologi. Grønn industri kan ikke overlates til et USA i fritt fall, eller til å bli et kinesisk monopol.

Skal vi lykkes, krever det at regjeringen i neste periode lærer av egne feil, og endrer mål og verktøy. Her er to utfordringer som må løses, og fire forslag til tiltak.

Før forrige Stortingsvalg, lovte Støre en storstilt industrisatsing i Norge, med vekt på grønn industri. Ambisjonen var god og retningen tydelig. Støre lovte at "statens verktøykasse skulle brukes mer aktivt og lurere for å løfte norsk industri".

Fire år senere er det vanskelig å se at regjeringen har nådd sine egne, gode ambisjoner. Det finnes flere forklaringer på hvorfor, her er de to viktigste:

Norge var ikke alene om å satse på grønn teknologi og produksjon. Kina har en dominerende posisjon etter å ha satset tungt på grønn industri over tiår.

USA lanserte Inflation Reduction Act, en massiv støttepakke til grønn industri, akkurat i det Støre-regjeringen lanserte sin industristrategi for Norge. Flere av de norske selskapene flyttet derfor produksjonen til USA i stedet, hvor de nå sliter med Trumps helomvending.

Den internasjonale utviklingen kompliserer regjeringens strategi, men endrer ikke behovet for omstilling. Spørsmålet blir da om det er noe Støres regjering kunne gjort annerledes. Svaret på det er ja.

Tross Støres valgkampløfte om at «statens verktøykasse skulle brukes mer aktivt og lurere», valgte regjeringen en hovedsakelig passiv rolle.

Statens rolle innen grønn industri skulle være å tilrettelegge, mens private aktører skulle satse. Regjeringen ville bare støtte oppstart og tilrettelegging. Oppskalering, produksjon og selve industrialiseringen – det som koster penger – ble overlatt til privat kapital.

Høy risiko og usikkerhet demper dessverre investorenes interesse for grønn industri i Norge. Resultatet har blitt en lang rekke konkurser, nedleggelser, nedskaleringer og utflytting. Da blir det verken nye arbeidsplasser eller nye eksportnæringer.

I realiteten overlot regjeringen sin egen industripolitikk, samt klimapolitikk til private investorer. Det har slått feil, og forsinket en helt nødvendig industriell omlegging. Staten har foreløpig unngått store tap, men heller ikke oppnådd det regjeringen lovte.

Det er likevel ikke for seint. Arbeiderpartiet har flere grep og verktøy de kan bruke i en ny stortingsperiode: 

• Regjeringen må definere tydeligere hva som er målene for en satsing på grønn industri – nye arbeidsplasser innen ny eksportindustri – og at det tar tid før de blir lønnsomme. Oppslutningen om kostbare tiltak er avhengig av at folk flest forstår hva vi skal med prosjektene.

• Regjeringen er nødt til å la staten ta lederskap i industripolitikken. Når privat kapital ikke vil ta ansvar eller risiko, må staten gå foran. Tydeligere forventninger, justering av mandater, strengere krav og mer statlige investeringer og høyre eierandeler er eksempler på dette. Målet med statlig eierskap er både å skape fortgang i utviklingen, og samtidig sikre at fellesskapet får inntekter tilbake på sikt.

• Regjeringen må satse i Norge. Både internasjonale kvotekjøp og Oljefondets investeringer er direkte eller indirekte finansiering av andre lands industriutvikling. Dette er penger vi trenger til egen omstilling.

• Regjeringen må levere en plan for en rettferdig omstilling og nedskalering av norsk oljeindustri. Bare ved å redusere oljeproduksjonen, er det mulig å flytte kapital og arbeidsplasser over i nye prosjekter, næringer eller selskaper.

Arbeiderpartiets ambisjoner om en nyindustrialisering av Norge var helt riktige, og fortjener å løftes fram også i årets valgkamp. Men skal partiet klare å levere på valgløftene, trengs en ny forståelse av statens rolle i industriutviklingen.