Brede Edvardsen

Albert Hæhre, gründer av Hæhre Entreprenør AS er intervjuet i januarutgaven av Arbeidsmanden.

Han tar et oppgjør med politikerne når det gjelder yrkesutdanning, og påpeker at mange unge ikke finner seg til rette i yrkesutdanningene slik skoleløpet er lagt opp i dag. 

Julie Brodtkorb fra Maskinentreprenørenes Forbund har tidligere tatt opp den samme problemstillingen i en kronikk på NRK Ytring. Og nå før helgen kastet arbeidsminister Tonje Brenna seg på ballen. 

Vi i Norsk Arbeidsmandsforbund deler deres bekymring, og mener de peker på en uholdbar situasjon for praktikerne blant ungdommen. 

Albert Hæhre har et godt poeng når han påpeker at vi har rigget oss med et utdanningssystem som gjør at store deler av ungdommen vår faller utenfor, og at altfor mange ender som mottakere av offentlig støtte fra Nav.

Dette gjelder stadig flere, samtidig som samfunnet roper etter arbeidskraft. 

Det indikerer at det er noe fundamentalt galt med måten vi har innrettet oss på. Frafallet på yrkesfag har vært skyhøyt og deprimerende stabilt over mange år. 

Dette gjelder ungene våre, og dermed vår egen fremtid. De vi skal løfte frem og gi best mulig forutsetninger for å leve gode liv, de som skal overta etter oss og bli gode bidragsytere til morgendagens samfunn. For det vi egentlig snakker om her er samfunnsbygging på lang sikt.

Tiden for å gjøre noe med dette er overmoden, men vi møter en bemerkelsesverdig treghet når det gjelder å få gjort noe med systemet. Det virker nesten som om det er systemet i seg selv som er det viktige, og ikke de unge eller for den del samfunnet det er ment å være til nytte for. 

Når systemet i seg selv kommer i veien for de det faktisk er til for, må vi tenke om igjen og gjøre endringer. 

Realiteten er at dagens opplegg for mange er en oppskrift på katastrofe og til slutt kanskje ødelagte liv.

Vi ønsker selvsagt ikke å senke kravene til kompetansen elevene skal sitte igjen med etter endt utdanning. Vi er harde forkjempere for at man skal stille krav til et visst antall lærlinger og fagarbeidere i offentlige kontrakter.

Vi er også sterke forsvarere av ordningen med fagbrev, og at vi skal stille krav til forsvarlig utførelse av arbeid. Det betyr ikke at undervisningen ikke kan gjøres mindre teoretisk. Ofte er det faktisk langt mer effektivt å lære gjennom å gjøre noe praktisk, fremfor å lese seg til hvordan man skal gjøre det.

Alle som kan sykle eller svømme forstår hva jeg snakker om.

Det samme gjelder eksamensform. Det å kunne utføre et stykke arbeid av høy kvalitet og på en forsvarlig måte betyr ikke at du må skrive skolestil om det. Men fordi vi er vant til et utdanningssystem som vektlegger det teoretiske, har det blitt en sannhet at det er det skriftlige som gjelder.

Resultatet er at mange faller utenfor, til skade for ungdommene våre og til sist hele samfunnet.

Innføringen av en mer praktisk rettet eksamen er et bra sted for politikerne å starte!

Økt antall trygdemottakere fører til større forskjeller mellom folk og det innebærer større press på velferdsordningene våre. Det fører til dårligere mental helse, og dermed økt press på helsetjenestene.

Og med mangel på arbeidskraft er vi ikke i stand til å løse de behovene samfunnet har når det gjelder å bygge boliger og næringsbygg, sykehus og barnehager, vei og bane, kraftutbygginger og oppgradering av forsvar og beredskap. 

Vi er derfor nødt til å tenke annerledes om måten vi rigger utdanningssystemet vårt på og målsettingen må være at vi kan gi ungdom som ikke trives i en teoretisk tilværelse en utdanning de og samfunnet kan ha nytte av.

Både arbeidstakere og arbeidsgivere er skjønt enige om dette. Men det er til syvende og sist politikerne som må gjøre noe med det.

Så til kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun har vi denne klare utfordringen:

Det er på overtid å gi ALLE ungdommene våre et skolesystem de kan leve med. Vi kan ikke lenger stå rolig og se på at verdifull arbeidskraft går tapt, og i stedet ender opp i NAV-systemet, med all den menneskelige lidelsen utenforskap fører med seg. 

Nå må dere i kunnskapsdepartementet vise oss at dere har forstått problemstillingen, og at dere er villige til å gjøre de endringer som trengs. Det haster.

Vi kan bedre enn dette.