Anders Bjartnes

Ansvarlig redaktør i Energi og Klima

Det ser ut til at Tonje Brenna snart overtar for Jonas Gahr Støre på toppen av Ap.

Kanskje falt Støres politiske prosjekt sammen allerede den novemberdagen i 2018 da Knut Arild Hareide tapte kampen om Kristelig Folkepartis veivalg.

Med Hareides nederlag ble ikke Støres vei til regjeringsmakt en bred sentrum-venstre koalisjon der Arbeiderpartiet naturlig ville vært den balanserende kraft.

At Hareide tapte, var ikke noe Støre kunne gjøre noe med. Men at Arbeiderpartiet gikk alene i regjering med Senterpartiet, er hans ansvar.

Det var et feilgrep som ga Sp altfor stor makt over regjeringens politikk, ikke minst på klima- og miljøområdet. Men det gjorde også at koalisjonen ble for smal, den ivaretar ikke bredden av synspunkter og ståsteder som gjør seg gjeldende både innenfor Ap og blant partiets naturlige samarbeidspartnere.

På klima- og miljøområdet har ikke Støre levert, slik han lovet foran 2021-valget da «klima og natur skulle være rammen om all politikk».

Jeg stilte tidligere i høst spørsmålet «Hvor er Jonas?» etter at regjeringen sendte ut et høringsnotat der klimamålene for 2035 settes så lavt at det ville vært brudd med Parisavtalen.

Sp har nærmet seg Frp i klimapolitikken, og Ap har ikke hatt styrke til å ta tilstrekkelig styring i regjeringen. Dette har uten tvil svekket tilliten til partiet i kretser som er opptatt av at det føres en aktiv og fremtidsrettet klima- og miljøpolitikk.

Det har også vært gitt for svake og utydelige signaler til næringsliv og fagbevegelse som trenger stødig klima- og energipolitikk når virksomheter skal omstilles for å lykkes i en fremtid uten utslipp.

Uklarhet og svak styring med klimapolitikken har også vært påpekt for eksempel fra Riksrevisjonen. Det har vært for mye som flyter, og derfor har styringssignalene blitt for svake.

Politikken kan ikke bli for «hullete», slik den gjør når for eksempel CO2-avgifter ikke får virke. Det er riktig å bruke skatter og avgifter til å begrense forbruket av det vi vil ha mindre av, men det er også riktig å tenke mer på fordelingseffektene når politikken skrus til.

For om lederskapet under Jonas Gahr Støre har vært for svakt, har Arbeiderpartiet vært altfor systemtro når det gjelder klimapolitikkens fordelingsvirkninger.

Partiet har ikke hatt vilje og kraft til å iverksette reformer som kunne styrket den folkelige oppslutningen om en mer offensiv klimapolitikk.

Dette handler om reformer som kan sikre tilbakeføring av klimaavgifter og høye strømpriser til folk flest, men uten at gode sider ved markedet settes ut av spill. Her er det et handlingsrom som kan brukes slik at folk med lavere og middels inntekter kommer godt ut.

Dette handler også om vegring mot å innrette subsidier og støtteordninger, for eksempel til energieffektivisering, slik at småbedrifter og folk flest kommer bedre ut.

Jeg skrev om dette i denne spalten i fjor høst og i en kommentar etter Støres nyttårstale. Mer radikal fordelingspolitikk kunne hjulpet Støre til å demme opp både for Trond Giske, trusselen fra Rødt og krefter i fagbevegelsen som har gjort strømpolitikken til en fanesak.

Denne opposisjonen ender fort i et opprør mot EØS-avtalen og tette forbindelser til våre naboland, i en tid da Norge i virkeligheten er tjent med mer samarbeid, ikke mindre.

Støre har, tross sin dype kompetanse og brede internasjonale erfaring, ikke klart å overbevise folk om at Norge er tjent med tettest mulige bånd til Europa. At arbeidsplasser, sikkerhet og velferd i Norge henger sammen med at det går bra med landene rundt oss.

Det kan hende Tonje Brenna her kan ha mer gjennomslagskraft i opinionen enn Støre, selv om hun mangler hans internasjonale kontaktnett og relasjoner til statsledere rundt om i Europa.

Kommentar: LO kom Støre til unnsetning, men det var ingen sterk støtte

Uten å trekke parallellen for langt, hadde vel heller ikke Gro Harlem Brundtland den kompetansen da hun ble statsminister for første gang.

For å kunne gjenreise Arbeiderpartiet er det i mine øyne ikke tvil om at den neste lederen må bygge en mye bredere koalisjon enn det vi har sett med Ap/Sp-regjeringen. Regjeringsmakt forutsetter koalisjoner, der alle får litt, men ingen alt.

Når grunnlaget blir for smalt, så fungerer det ikke. Et bredt sentrum-venstre samarbeid må selvsagt romme SV, døren må holdes åpen for MDG og kanskje til og med Rødt. I midten her har Arbeiderpartiet naturlig sin rolle som dominerende kraft og leder av koalisjonen.

Også Arbeiderpartiets nedtur handler om at partiet blir for smalt. Uten størrelse, forvitrer bredden både i politikk og persongalleri. Dette gir raskt en nedadgående spiral, som egentlig er bunnløs – slik de siste meningsmålingene viser.

Det kan tenkes at Tonje Brenna må ta fatt på en gjenreising etter å ha tapt stortingsvalget til høsten, med et langsiktig blikk på 2029.

Skal hun lykkes, må klimapolitikken og langsiktige klimamål være et trygt ankerfeste. Tillit må bygges møysommelig mellom mulige partnere og vanskelige spørsmål avklares.

Norge skal ledes gjennom en omfattende omstilling. Oljealderen skal rundes av med stil, hele samfunnet må bygges om slik at utslippene faller og alle slags ressurser utnyttes mer effektivt.

Samtidig vil Arbeiderpartiet ikke kunne lykkes med dette uten en fordelingspolitikk som tilbakefører klimaavgifter og statens ekstraprofitt ved høye strømpriser til folk flest.

Her trengs det både stødig lederskap og evne til å gjennomføre modige reformer som rigger samfunnet for en ny tid.

Aktuelt: Flere i fagbevegelsen har fått nok av Støre