Kjell Werner

Stemningen var svært god på valgvaken i Høyres hus i Oslo mandag kveld.

Jubelen sto i taket da seieren kunne kasseres inn. Høyre har passert Arbeiderpartiet med klar margin som landets største parti i oppslutning.

Mye var fortsatt uavklart i mange kommuner og byer, men snittet på landsplan talte sitt tydelige språk. Det kunne skrives norsk historie, for Arbeiderpartiet gikk tilbake og fikk laveste oppslutning på 99 år. Og Høyre har altså blitt størst. Tallenes tale var klar. Triumfen kunne feires.

Høyre greide riktignok ikke å slå rekorden fra kommunevalget i 1979.

Den gang fikk Høyre 29,2 prosent, men den sammenlikningen halter litt. Det hører nemlig med til bildet at Fremskrittspartiet da måtte nøye seg med skarve 1,9 prosent.

Mandag gjorde derimot Frp et relativt godt valg.

Høyre og Frp gikk merkbart fram, og de to høyrepartiene må kunne karakteriseres som seierherrer. Og disse to partiene utgjør slik sett den nye høyrebølgen. Noen vil nok hevde at også Venstre hører med på det laget. Det ble applaudert for både Frp og Venstre på Høyres valgvake.

Høyre har falt på målingene det siste året. På den annen side har Ap vunnet tilbake tapt terreng i innspurten på valgkampen. Men på valgdagen var det sammenlikningen med 2019-tallene som lyste mot oss på alle skjermene.

Hvem teller vel de tapte slag på seierens dag. Høyre-leder Erna Solberg har skaffet seg et godt utgangspunkt for den lange valgkampen fram mot stortingsvalget om to år.

Det kan trekkes paralleller og assosiasjoner mellom dagens politiske situasjon og den forrige høyrebølgen.

Tankene går til tiårsperioden fra 1975. Da hadde Høyre sterk vekst. Kåre Willoch ble statsminister i 1981 og regjerte fram til 1986. Prosjektet startet med en ren H-regjering som i 1983 ble utvidet med deltakelse fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti.

Det hører med til historien at regjeringen råtnet på rot. Og at Arbeiderpartiets Gro Harlem Brundtland måtte ta den økonomiske oppvasken.

Opptakten til den store høyrebølgen, som også var et internasjonalt fenomen, har visse likhetstrekk med dagens situasjon.

Kraftig prisstigning og energikriser er to eksempler. Men det var også ulikhetstrekk. Mens det den gang var høy arbeidsledighet er det i dag mangel på arbeidskraft i mange sektorer. Videre er det på sin plass å minne om at Kåre Willoch foretok deregulering av energimarkedet og opphevet NRK-monopolet.

Det er ulike forklaringer på høyrebølgen under Willoch. SV-eren Berge Furre har skrevet at økende velstand svekket den brede oppfatningen om at fellesløsninger var nødvendige.

Høyre-mannen Francis Sejersted har forklart Høyres oppsving med Arbeiderpartiets dreining mot venstre etter tapet ved EF-avstemningen i 1972. Vi bør ta med i vurderingen at Senterpartiet i mellomtiden har gått over til rødgrønn side.

Valgforsker Johannes Bergh hevder nå at velgerne som stemmer på Høyre og Frp utgjør en bred koalisjon. I et lengre perspektiv har denne koalisjonen av velgere vokst. Han mener derfor at dette framstår mindre som en bølge og mer som en gradvis endring.

Høyres framgang ved årets lokalvalg kan tolkes som en motreaksjon til Arbeiderpartiets dreining mot venstre ved stortingsvalget i 2021.

Venstresiden fikk da et solid flertall på Stortinget, takket være framgangen til Arbeiderpartiets politiske venner. Og takket være at Erna Solberg ble rammet av regjeringsslitasje, etter åtte år som statsminister.

Men nå er det Jonas Gahr Støre som rekordtidlig rammes av slik slitasje.

Samtidig som regjeringen står i en politisk spagat. Angrepene kommer fra alle kanter. Strømpriser ute av kontroll, stor prisstigning og kraftig renteøkning er tre eksempler på saker som irriterer mange velgere.

Akkurat som om det hadde blitt noe bedre dersom Erna Solberg fortsatt hadde vært statsminister. Neppe. Det bør også være en tankevekker at det var Høyre og Frp som vant skolevalgene.

Høyre sitter stille i båten og lar Arbeiderpartiet og Senterpartiet steke i sitt eget fett.

Og mandag ga denne strategien god uttelling landet rundt, riktig nok i varierende grad – men samlet sett solid nok til å gi høyresiden en triumf. Erna-effekten slo ut i full blomst. At det er lokalvalg, er det relativt få som tenker over.

Velgerne strømmer tilbake til «trygge, gode» Erna Solberg. Glemt er dessverre mye av Høyre-politikken som ble ført under den borgerlige regjeringen.

Det er neppe noe høylytt rop etter en ny høyrebølge.

Men velgerne går likevel til Høyre og Fremskrittspartiet. Bølgen er der allerede. Mye kan imidlertid endre seg fram til høsten 2025. Prisstigning og høy rente er to stikkord.

To år er lang tid i politikken.