Trygve Svensson

Leder i tankesmien Agenda

9. november 2016 våknet en hel verden til at verdens mektigste land, som lenge var symbol for demokrati, hadde valgt en politiker som løy, mobbet og torpederte alle former for normal debatt til president.

I boken The Tyranny of Merit: What’s Become of the Common Good? presenterer Michael Sandel en teori om hvordan Trump kunne mobilisere så mange millioner amerikanere til stemmeurnene. Og hvordan han kan gjøre det igjen 5. november 2024.

Jeg har fortsatt tro på den fornuftige midten i amerikansk politikk. Men det kan være jeg lurer meg selv. Tallene tilsier at Trump ligger foran Joe Biden på et flertall av målingene. Jeg skal spørre Sandel hva han tror om presidentvalget da han kommer til Oslo denne uken på vårt årlige Aula-arrangement.

For vi tro Sandel, er det nemlig vestens og særlig USAs forvrengte versjon av meritokratiet som har skylden. Merito-hva-sa-du? Som skyld for Trump?

Meritokrati handler i sin reneste form om at den som er best egnet, skal få jobben, eller posisjonen på laget, eller studieplassen.

Sandel understreker at dette naturligvis er riktig. Vi vil alle tjene på at de som faktisk kan bygge hus sørger for at alt er i vater. Eller at de som er beste til å lære bort, får jobben som lærer, de som er best egnet til å drive hjernekirurgi, ja – du forstår.

Det Sandel tar et generaloppgjør med er ikke at folk skal kunne det de driver med.

Det er ideen at hvis du er rik eller smart eller talentfull så fortjener du en mye bedre plass i samfunnet enn alle andre. Han tar et oppgjør med ideen om at det er politikkens oppgave å skape forsprang, fremfor fremskritt.

Dette er ikke så rart, hvis vi ser på utviklingen de siste 40 årene i USA.

For å få de ettertraktede jobbene er man nærmest tvunget til å gå på eliteuniversitetene. Og for å sikre seg en plass på Yale, Colombia, Harvard eller et av de andre såkalte «Ivy Leage»-universitetetene, må man enten være rik eller betale seg inn.

Derfor har USA blitt et samfunn hvor de øverste sjiktene i betaler i dyre dommer for lekse- og puggehjelp for barna sine fra ung alder. Hvis du kommer fra den rikeste en-prosenten i USA, er sjansen din 77 prosent høyere for å komme inn på et eliteuniversitet, enn hvis du er født inn i en familie blant de 20 prosent fattigste.

Det sier seg selv at i et slikt samfunn starter ikke alle med like vilkår. Noen starter med Mount Everest 8848 meter foran seg. Andre må bestige Danmarks høyeste fjell for å lykkes. Ja, det er 161 meter høyt.

Det amerikanske samfunnet hviler på ideen om den amerikanske drømmen og «the self made man». Faktisk var Obama den som aller mest vekt på dette i talene sine. Han ytret «You Can Make it if You Try» over 140 ganger i løpet av sin periode som president.

Men er det virkelig slik at «du kan klare det hvis du prøver»? At hvis du bare jobber hardt, så kan du oppnå hva som helst? I USA har begrepet «working poor» – «arbeidende fattige» på norsk – fått fotfeste.

Kommentar: Det nitriste fenomenet «arbeidende fattige» har kommet til Norge

Begrepet favner dem som jobber, gjerne med flere skift om dagen, men som likevel har inntekt som kvalifiserer til fattigdom. Dette er folk som vasker skolene, serverer mat til elevene eller kjører ut pakker folk har bestilt på nett.

Hva skjer med dem med lav status, lav lønn, med barn som har dårligere fremtidsutsikter enn dem selv, når samfunnet, og selv landets president, forteller dem at de fortjener plassen de har fått i hierarkiet? Hvilket selvbilde skaper dette? Og hvilken grobunn skaper det for at en helt – i form av en mann rød caps – kan få gehør, når han forteller dem at dette ikke er deres feil?

At det ikke var dem det var noe galt med, men at andre har fått klatre på bekostning av dem. Og at det finnes en elite der inne, i de prangende byggene i Washington, som ikke egentlig jobber for deres beste. Det har de vel merket?

I et samfunn, hvor vi både blir fortalt at suksessen er vår egen fortjeneste. At vi bare må jobbe hardere hvis vi vil lykkes, vil den logiske slutningen til slutt være at vi fortjener vår plass på rangstigen – enten det handler om status, karriere eller formue. I samme vending vil den logiske slutningen være at det også er vår egen feil hvis vi mislykkes.

Med dette i mente er det kanskje ikke så underlig at Donald Trump – som forteller at han skal gjøre «America Great Again», vinner terreng.

I Norge har vi heldigvis ikke USAs system, med private skoler og eliteuniversitet, hvor toppscore på SAT-tester og skolepenger er nøkkelen inn. Ei heller har vi samme klokkeklare tro på at enkeltmenneskets fremste egenskap er å klatre til topps for egen maskin, uten et felles sikkerhetsnett som tar deg imot hvis du faller.

Men også i Norge har vi et system som er bygget på meritokratiske prinsipper. Og også her har vi større ulikhet enn vi liker å tro, som medfører at vi i realiteten ikke starter på samme høydenivå, når vi skal utdanne oss, søke jobber og tjene penger.

Det vi ikke har er en rasende frustrert befolkning eller en Trump som nok en gang står i fare for å ta makten. Men vi skal vokte oss for å tro at den norske samfunnsmodellen, som er bygget på fellesskap og tillit, aldri kan forvitre.

Det handler, her, som i USA, om å skape et samfunn ikke bare for de få, men for de mange.

Kommentar: I en kakofoni av kaos gir Frp mening. Lite tyder på at partiets politikk og retorikk vil bli mindre populær det neste året

Dette innlegget ble først publisert hos Agenda Magasin