Jo Moen Bredeveien

De sier det knappest rett ut, men det begynner å bli ganske tydelig: Arbeiderpartiet kommer ikke til å gjøre noe med strømprisene.

Det kan komme endringer i strømstøtten, men frykten er stor for å gjøre noe som kan gå på tvers av våre «internasjonale forpliktelser».

Vi skal tilbake til lavere strømpriser, lover regjeringen. En gang. Når kraftproduksjonen er økt. I mellomtiden har vi strømstøtte til befolkningen og – kanskje – et fastprismarked for bedriftene. Og offentlige utvalg som skal utrede saken.

Mens vi venter på nye ideer og bedre løsninger hagler kritikken. Fra internt i Senterpartiet, fra skjønnånder og oppgitte akademikere, og en hel rekke andre. Og industribedrifter har så smått begynt å flagge ut.

Problemet er ikke hva Arbeiderpartiets politikere sier. De har rett i at EØS-avtalen og andre internasjonale forpliktelser er viktig. Solidaritet med våre europeiske venner likeså.

Problemet er at det er så mye de ikke sier.

Det kan kalles solidaritet å selge strømmen dyrt ut av landet. Det kan også kalles å gjøre forretninger. Det er en ærlig sak – som har den konsekvensen at norsk vannkraft er blitt en luksusvare befolkningen og næringslivet knapt har råd til uten støtte og politiske krumspring fra regjeringen.

Når Vestre og resten av regjeringen snakker om å øke kraftproduksjonen, er de mindre opptatt av å fortelle oss at NVE, statens egen forvalter av vann- og energiressursene våre, skriver i en rapport at vi må ha et overskudd på 40 TWh – det samlede strømforbruket til norske husholdninger i 2021 – for å frikoble oss fra europeiske priser.

Man kan mene det er riktig eller galt. Situasjonen er uansett at vi er integrert i det europeiske energimarkedet. Norsk vannkraft er nå europeisk felleseie, og vår strømpris er knyttet til den europeiske.

Med mindre vi utfordrer det mytiske handlingsrommet i EØS-avtalen. Og Arbeiderpartiet vil da også «utnytte handlingsrommet i EØS-avtalen maksimalt», står det i partiprogrammet.

Men de fleste konkrete forslag om å finne ut hvor stort dette handlingsrommet er, avvises. Senest denne uka mente energiminister Terje Aasland at egne prisområder rundt kablene til Tyskland og England sannsynligvis er i strid med EØS-avtalen.

Regjeringen slår seg tilsynelatende til ro med at det vil gå seg til. På sikt. Og det vil det jo. Krigen i Ukraina vil ta slutt en dag. Kraftproduksjonen vil økes, både her og på kontinentet. Atomkraft vil trolig gjøre et comeback.

Problemet for en sosialdemokratisk regjering er at svakhetene i det europeiske energisystemet er blitt synlige. Og at konsekvensene av disse svakhetene er at det blir veldig vanskelig å føre en sosialdemokratisk politikk i Norge.

Partimåling for januar: 400.000 velgere har forlatt Ap: – Dette er dramatisk

Det har aldri vært enighet i norsk politikk om at norske naturressurser tilhører det norske folk i fellesskap. Da vi innførte konsesjonslovene og hjemfallsretten, kalte Høyre dem panikklovene. Kampen sto mellom fellesskap og marked.

Først Venstre, så Arbeiderpartiet ledet an i den kampen – og vant. Og skapte det moderne Norge.

Vi brukte krafta vår her hjemme, til å bygge landet. Til å skape en egen eksportindustri. Til sysselsetting og kompetanseøking – og til velstandsvekst og velferdsstat.

Nå går strømmen til høystbydende, her hjemme eller der ute, helt i tråd med markedstenkningen til høyresiden.

Til den liberale finansavisen Dagens Næringsliv, som skriver på lederplass at «skal industrien skape noen merverdi, må den betale det strømmen koster». Vannkrafta vår har nemlig størst verdi som råvare, heter det i de kretser.

DN er en god avis. Men en rettesnor for sosialdemokrater har den aldri utgitt seg for å være.

Selvsagt ønsker ikke dagens sosialdemokrater seg høye strømpriser. Men det er uansett konsekvensen av måten vi (ikke) regulerer kraftmarkedet på.

Skal vi ha industri i Norge om strømmen koster like mye som alle andre steder, må vi konkurrere på andre ting. Kanskje lønnsnivået må ned? Skal vi bare fly inn utenlandsk arbeidskraft som bor i brakker?

Eller vi kan la bedriftene flagge ut. Og med det si adjø til visjonen om å lede an i det grønne skiftet, som næringsministeren snakker så mye om.

Da har vi ikke engang nevnt hvor vanskelig det vil være, for å bruke en diplomatisk formulering, å vedlikeholde en sterk arbeiderbevegelse i et land uten industri.

Det ene beinet i den norske trepartsmodellen vil knekke. Det er ikke helt enkelt å se det sosialdemokratiske i det.

I romjula gikk leserinnlegget «EUs ambassadør til Norge» som en farsott i sosiale medier.

Det er en urettferdig karakteristikk av statsminister Jonas Gahr Støre. Men inntrykket er i ferd med å sette seg om at det er så viktig for Arbeiderpartiet å ikke lage bølger i forholdet til EU, at ingen pris er for høy.

Når mange tviler på intensjonene, ja på det sosialdemokratiske sinnelaget, til regjeringen, er det fare på ferde for en statsminister fra Arbeiderpartiet.

Mye lest: Norge har ikke nok strøm i 2027: – En selvpåført katastrofe