Kjell-Arve Aspaas

I flere tiår har markedet fått styre prisen på en av våre viktigste fellesressurser, vannkrafta. Resultatet ser vi nå:

Strømprisen i Norge settes ikke ut fra hva det faktisk koster å produsere kraft, men etter hva noen er villige til å betale på et internasjonalt marked.

Det er urettferdig, og det er skadelig.

Energimarkedsloven fra 1991 gjorde strøm til en handelsvare, i stedet for en del av infrastrukturen samfunnet vårt er avhengig av.

Det er som om vi skulle lagt veiene på børs og latt asfaltprisene styres av høystbydende. Ingen ville akseptert det. Likevel har vi i altfor lang tid akseptert det samme for krafta.

For norske husholdninger betyr dette dyrere strømregninger og mer utrygg økonomi.

For norsk industri betyr det en alvorlig trussel mot arbeidsplasser, investeringer og verdiskaping, særlig i Sør og Midt Norge, der krafta i generasjoner har vært grunnlaget for industri og arbeidsliv.

Norsk vannkraft er billig å produsere. Den bør også være billig og forutsigbar å bruke.

Kraftprisen må derfor knyttes tettere til produksjonskostnadene, og mindre til spekulasjon og markedsstyring utenfor Norge.

Samtidig må vi tørre å si nei når internasjonale energiregimer svekker vår mulighet til å styre krafta i eget land.

Dette handler ikke om å være mot samarbeid, det handler om å sikre norsk kontroll over norske ressurser.

Vi må også bruke krafta smartere.

Når store mengder landstrøm trekkes ut til olje og gassinstallasjoner til havs, blir det mindre kraft tilgjengelig for fastlandet. Det kan presse prisene opp og gjøre situasjonen vanskeligere både for industrien og folk flest.

Skal sokkelen elektrifiseres, må det i større grad skje med havvind, ikke ved å tappe krafta vi trenger hjemme.

Norge har verdens reneste kraftsystem. Norsk industri har høye klimakrav og lavere utslipp enn mange konkurrenter. Da er det meningsløst å svekke vår egen industri gjennom strømpriser vi selv kunne styrt bedre.

Valget er enkelt.

Skal krafta være et fellesgode som skaper arbeidsplasser og trygghet i Norge, eller skal den bli en eksportvare – der prisen bestemmes av internasjonale marked? Jeg mener svaret er klart.

Vi må ta krafta tilbake, og vi må gjøre det nå.