Lars Eide 

Relativt lave og stabile kraftpriser var den viktigste grunnen til at vi fikk en kraftforedlende industri i Norge, og var lenge vårt viktigste konkurransefortrinn.

Energipolitikken, ført av vekslende regjeringer siden energiloven kom i 1990, har kraftig redusert vår mulighet til å opprettholde dette konkurransefortrinnet. Takket være ekstrem markedsfundamentalisme og ved å knytte oss til det dysfunksjonelle kraftsystemet i Europa.

Så nå har vi verken lave eller stabile priser lenger, selv om produksjonskostnaden for vannkraften er den samme som før, og vindkraften etter sigende skal være så billig.

Superprofitten havner hos kraftselskapene hvor høyt gasjerte ledere bruker av pengene og tar gladelig stor risiko på diverse «grønne» eventyr i inn- og utland.

Og hos alle de andre som «spiser av lasset» på veien fra produsent til konsument.

Trøsten er at resten av superprofitten havner i statskassa.

Staten betaler så tilbake litt av superprofitten til folket gjennom ordningen med Norgespris, men næringslivet blir kastet under bussen.

Kraftforedlende industri er mer skjermet mot markedets herjinger takket være innkjøpsmakt og langsiktige kontrakter.

Men de varer ikke evig. Når de skal reforhandles er det en helt annen situasjon enn forrige gang, og vi risikerer en langsom avindustrialisering hvis det ikke tas fundamentale grep.

Det mest akutte nå, er å stoppe datasenterboomen før den drenerer ut kraftoverskuddet og gjør ubotelig skade på industrien. Vi har mer enn nok datasenter for egne behov allerede.

Dessverre har vi en regjering som ikke engang evner å stoppe kryptomining. Og vi har en digitaliseringsminister som tror at KI-datasenter som produserer arbeidsledighet er den nye olja. Så hva gjør LO med det?

Tradisjonelt har svaret fra LO og deres meningsfelle NHO alltid vært mer (vind) kraft samme hva spørsmålet er.

I det famøse Kraftløftet ville kraftkameratene i LO og NHO heller ikke prioritere.

Alle må få, og blir det for lite – så er det bare å bygge ut mer kraft. Blir det protester, er det bare å dra klimakortet og true med tap av arbeidsplasser.

Den strategien fungerer ikke nå.

«Datamonsteret» som går løs i nettkøen er umettelig og vil sluke hele kraftoverskuddet før vi har en eneste ny kilowattime tilgjengelig.

I motsetning til hydrogen og ammoniakkhypen, er dette noe som blir noe av – og det skjer fort.

Gitt det markedssystemet vi har, betyr det varig høyere kraftpriser. Og det hjelper heller ikke å produsere mer kraft. Spesielt ikke svindyr havvind.

Datasenterboomen er en eksistensiell trussel mot industrien slik vi kjenner den i dag.

Det er på tide at LO gjør noe annet enn å rope på mer kraft.