Hans Christian Holte, arbeids- og velferdsdirektør i Nav

Gjennom podkasten «Rørsla», fra FriFagbevegelse, har Caroline Thanh Tran (28) på modig vis satt ord på livet etter en sjelden sykdom som opptrer som kreft. Og hvordan veien hennes til arbeidslivet har blitt tung og vanskelig.

Det er umulig for meg å ikke bli berørt av det Caroline forteller. Samtidig er historien et eksempel på hvilket ansvar vi har som storsamfunn for å tilpasse arbeidslivet til ulike livssituasjoner. Mangfold i ordets brede forstand er også å gi plass til personer som har opplevd - og overlevd - alvorlig sykdom.

Jeg er glad for at Caroline forteller åpent om sine erfaringer som kreftoverlever og avmakten i møtet med mulige arbeidsgivere. Jeg er også dypt imponert over den utholdenheten hun viser i en vanskelig situasjon: Hun fullførte bachelorgraden i visuell kommunikasjon på normert tid parallelt med cellegiftbehandling, medisiner og stadige turer til sykehuset.    

Etter mange års kamp mot kreften, er hun friskmeldt og klar for jobb innen sin fagdisiplin. Visuell kommunikasjon er en ettertraktet kompetanse, og Caroline søker ivrig etter relevant jobb. Alt hun ber om er litt tilrettelegging og fleksitid, og et sted å sitte for å avlaste føttene.

Dessverre stopper ofte prosessen opp. Med et tomrom i CV-en får hun avslag hos aktuelle arbeidsgivere. Ifølge Caroline selv er årsaken er at hun ikke har fått opparbeidet erfaring på lik linje med andre søkere. Gitt at hun har vært alvorlig syk, er ikke det spesielt rart.  

Vi må alle kjenne på vår felles besøkelsestid for å avverge at unge voksne blir holdt utenfor arbeidslivet. Spesielt er det avgjørende for Norge AS å sørge for at denne gruppen blir inkludert. Verdien av arbeid som utføres i dag og i fremtiden, utgjør hele 74 prosent av Norges estimerte nasjonalformue.

Til sammenligning utgjør Oljefondet ti prosent. Unge, kloke hoder med fersk kunnskap fra skolebenken har en nøkkelrolle for velferdsstatens fremtidige bæreevne.

Vi kan altså ikke videreføre en samfunnsmodell som innebærer at nær 1 av 6 mellom 20 og 29 år står utenfor arbeidsmarkedet. Vi må sørge for å få med oss alle som kan og vil bidra. Også de som trenger litt tilrettelegging.

Nav spiller naturligvis en rolle for å mobilisere arbeidskraft i et arbeidsliv i hyppig omstilling. Vi skal hjelpe folk å finne fram gjennom det norske arbeidsmarkedets irrganger. Og vi skal synliggjøre enkeltmenneskers ressurser for potensielle arbeidsgivere. Med individuell oppfølging og mange gode virkemidler i verktøykassa skal vi bidra til å gi enda flere en stabil tilknytning til arbeidslivet. Dette er noe av det viktigste vi gjør.

Det å være kreftsyk i 20-årene må være en påkjenning jeg vanskelig kan forestille meg helt. Det er nettopp derfor den norske offentligheten trenger Carolines uredde stemme.

Jeg er heller ikke i tvil om at arbeidslivet trenger Carolines verdifulle kunnskap og erfaring. Som organisasjonen Ung kreft påpeker treffende: «Unge kreftoverlevere er helt rå på å prioritere og planlegge».

Dessverre er Carolines erfaring ikke unik. Anslagsvis 15 prosent mellom 20 og 29 år, eller 105.000 personer i aldersgruppen, sto utenfor arbeidsliv og utdanning ved utgangen av 2022, viser Navs tall.  

Det er en samfunnsutfordring som det haster å gjøre noe med. Alle unge bør få sjansen til å utforske egne ressurser og realisere drømmer, ut fra personlige forutsetninger. Livskvalitet og levekår henger tett sammen med å være i jobb.

Derfor er jeg også glad for å kunne si at vi i Nav nå styrker vår oppfølging av de yngste brukerne våre. Fra 1. juli ble det innført en ny ungdomsgaranti i Nav. Den gjelder alle mellom 16 og 30 år som trenger Navs hjelp for å komme i arbeid eller utdanning. Garantien skal sørge for rask hjelp og tett oppfølging så lenge det er nødvendig for alle i målgruppen.

Tilbudet innebærer også en fast kontaktperson i Nav, som skal gi regelmessig oppfølging og blant annet tilby veiledning om utdanningsmuligheter og muligheter i arbeidsmarkedet. Vi skal trappe opp vår innsats, men det trenger vi også at andre sektorer og samfunnsaktører gjør. Nav kan ikke fikse dette alene. Men vi i Nav tar gjerne på oss rollen som spillende trener, der arbeidsgiverne er våre fremste medspillere.

På papiret er Caroline frisk, men hun bærer med seg konsekvensene av langvarig kreftbehandling. Den mest synlige av dem er ikke ettervirkninger av behandlingen, men å stå uten relevant arbeid. Slik jeg kjenner det Norge vi vil være, ønsker vi å kjennetegnes av mangfold og inkludering der drømmer går i oppfyllelse gjennom arbeidslivet.

Som Nav-direktør er det ingenting jeg vil mer enn at Caroline og andre i hennes situasjon får ta del i godene ved å være i jobb.

Fremdeles har vi som storsamfunn et langt stykke å gå.