Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Kommunene har de siste årene, stikk i strid med Stortingets vedtak, bygget store bofellesskap for personer med utviklingshemming. Med mange ansatte inn og ut, er disse nå svært utsatt for smitte. Mange av dem som bor der har allerede svekket helse.

For mennesker som av ulike grunner ikke tar inn strømmen av koronainformasjon, er det ekstra skremmende når hverdagen nå snus på hodet. Personer med utviklingshemming er ofte avhengige av rutiner. Mange foretrekker hverdager framfor ferier. For i ferier skiftes personell ut, dagaktivitet faller bort og rutiner endres. Det som kommer nå kan bli mye verre enn ferie. Det kan bli vanskelig å få turnuser til å gå rundt. Fast ansatte, som kjenner beboerne godt, kan bli byttet ut med ukjente fjes. Dagene blir lange. Noen vil utagere. Bruken av medisiner og tvang kan øke.

Andre som gruer seg til ferier, er barn og unge som lever i hjem med psykiske lidelse, rus og vold. Når barnehager, skoler, idrett og andre fritidsaktiviteter er stengt, blir det mye tid hjemme. Det gruffet vi alle nå kommer til å kjenne på innenfor hjemmets fire vegger, er blåbær sammenlignet med det som nå venter barn i sårbare familier.

Psykiske lidelser kan få et oppsving i en tid med mye frykt i samfunnet. Rusmisbruk og vold kan eskalere.

Barnevernet er definert som samfunnskritisk tjeneste, og ansatte der er blant de gruppene som fortsatt har rett på barnepass. Men virksomheten begrenses naturligvis på grunn av smittefare. Nå må alle voksne, enten vi er naboer, lærere eller trenere i idretten, huske på de barna vi vet har det vanskelig.

Forventer flere kriser når barn og foreldre skal være tett på hverandre

Psykiatriske pasienter og personer i rusbehandling skrives nå ut for å frigjøre helsepersonell. Det er en veldig dårlig idé.

Det er forståelig at helsevesenet nå må prioritere, men dette er behandlingsløp som ikke sammenlignes med å utsette en hofteoperasjon. Folk som ikke klarte seg selv før korona, vil neppe ha noen sjanse i det unntakssamfunnet vi lever i nå.

Da Oslo stengte ned, var det noen som stod igjen i folketomme gater: Det tunge rusmiljøet med de aller mest utslåtte. De har dårlig tilgang på vann og såpe. De står tett, dop og andre nødvendigheter går fra hånd til hånd. Viruset møter liten motstand her. De fleste har elendig helse fra før, og vil rammes veldig hardt.

Uteseksjonen, Kirkens Bymisjon og andre prøver å holde gående hjelpetiltak for gate- og rusmiljøene. De står i vanskelige dilemmaer. Selvsagt bidrar de til smittefare når de samler hjemløse for å spise eller sove, men det er kanskje bedre enn alternativet?

Som alle andre kriser, rammer også korona hardest dem som har det vanskelig fra før. Om det lempes på kravene til sosiale tjenester for å frigjøre kapasitet, kan det skape problemer som varer mye lenger enn krisen. Det kan også bidra til smittespredning og øke faren for at folk skader seg selv og andre.

Hjemløse, rusmisbrukere, personer med utviklingshemming og barn og unge som trenger hjelp fra barnevernet, er sårbare også når den norske velferdsstaten er oppe og går.

Nå har myndighetene sjansen til å vise at det finnes en beredskap også for dem.