På toppen av dette kommer Unios krav om særbehandling av blant andre lærere og sykepleiere.

Tirsdag vedtar Fellesforbundet at det bør bli et forbundsvist oppgjør, noe som innebærer at industrien går i front og dermed legger malen for de påfølgende lønnsforhandlingene både i privat og offentlig sektor. LO-familien vil ventelig følge denne anbefalingen når representantskapet fastsetter oppgjørsform 22. februar.

Fellesforbundets leder, Jørn Eggum, mener tiden er inne for et skikkelig lønnsløft. Nå holder det ikke lenger å opprettholde kjøpekraften. I år skal kjøpekraften styrkes. Da må lønningene stige mer enn prisene. Det er et berettiget krav.

Bakteppet er at den jevne arbeidstaker i fjor fikk svekket kjøpekraft. Prisene steg med 3,5 prosent i 2021, mens det ble gitt bare 2,7 prosent som ramme i lønnsoppgjøret. Eggum krever derfor at fjorårets lønnsnedgang blir kompensert i år. Men den endelige fasiten for fjorårets lønnsoppgjør får vi ikke før statistikken legges fram 18. februar.

Det er bred enighet i LO-familien om at lønnskravet skal fremmes som et kronetillegg. Det innebærer at arbeidstakere med lav lønn vil komme best ut. I tillegg vil det bli krevd ekstra tillegg for de lavest lønte. Pandemien har ført til at vi har fått en sterkere todeling i næringslivet. Mange bedrifter går godt. På den annen side er det svak lønnsevne i restaurantbransjen, reiselivet og kulturlivet.

Det synes allerede klart at lønnstakerne i offentlig sektor kom svakt ut av fjorårets lønnsoppgjør. Noe av det tapte må tas igjen i år. Men da blir det ikke rom for at Unio-medlemmer, som lærere og sykepleiere, kan få en større del av kaka. Det finnes ingen gratis lunsj.

Her står striden om den såkalte frontfagsmodellen, som jo har vist seg å være en norsk suksess. Industrien går her i front og forhandler først. Modellen innebærer at tåleevnen i den konkurranseutsatte industrien legges som norm for de øvrige lønnsoppgjørene. Hvis andre sektorer blir lønnsledende, får vi en uklok lønnsspiral. Da blir industriens lønninger i neste omgang presset uforsvarlig høyt opp. Resultatet blir nedlegging av norske industriarbeidsplasser. Dette kan bli ekstra tøft i en situasjon hvor oljevirksomheten er på hell.

Lønnsoppgjøret må sikre at norske arbeidstakere får sin rettmessige del av verdiskapningen her til lands. Det handler om forholdet mellom arbeid og kapital. Det er nemlig en realitet at norsk industri har styrket konkurranseevnen overfor utlandet de siste årene.

På den annen side har fagbevegelsen over lang tid vist seg å være sitt ansvar bevisst. Fellesforbundet er ikke tjent med å stille så høye lønnskrav at medlemmer blir forhandlet ut av bedriftsporten.

Stein Lier-Hansen i NHO-foreningen Norsk Industri peker på at noen bedrifter har større lønnsevne enn andre. Derfor ønsker Norsk Industri at en stor del av lønnsutviklingen skjer gjennom lokale tillegg. Her gjelder det å finne den rette balansen. Utfordringen for LOs del er å hindre økte lønnsforskjeller.

Det er utredet en modell for å tette hullene i dagens ordning for Avtalefestet pensjon, men finansieringen er ennå ikke på plass. Statsminister Jonar Gahr Støre har lovet at staten skal bidra for å få de økonomiske endene til å møtes, men regjeringen og partene trenger mer tid. Derfor blir forbedret AFP dessverre ikke en del av kravene i årets lønnsoppgjør.

Nå er det strømregningene som er den store hodepinen for alle parter. Mange bedrifter kan risikere en dobbelt smell ved at høyere lønnsutgifter kommer på toppen av rekorddyr strøm. Her har man havnet i en vond sirkel.

Ondet må tas ved roten. Derfor er det beklagelig at regjeringen ennå ikke har klart å komme med en støtteordning for å avhjelpe situasjonen hos bedrifter som er ekstra hardt rammet av dyr strømpris. Alternativet er at lønningene drives for mye opp, og at både konstadsnivå og priser presses ditto opp. Da ender alle parter som tapere.