Kjell Werner

Nå flater det ut, og pilene peker snart i riktig retning. Nesten alle økonomiske eksperter har spådd at Norges Bank vil la være å heve styringsrenta.

Det vil derfor overraske stort dersom sentralbanksjef Ida Wolden Bache likevel drar til med «en kvarting» til, slik hun varslet ved forrige korsvei.

Men uansett er vi på rentetoppen. Torsdag 14. desember 2023 blir en historisk dag. De ferske inflasjonstallene viser nemlig at det går riktig vei.

Prisstigningen har over tid avtatt, og norsk økonomi har blitt kjølt tilstrekkelig ned. Derfor er det god grunn til å håpe på at Norges Bank vil sette ned styringsrenta neste høst.

Konsumprisene var 4,8 prosent høyere i november enn på samme tidspunkt i fjor. Samtidig er den underliggende prisveksten, tallet Norges Bank tar mest hensyn til, lavere enn det mange eksperter hadde fryktet.

Mange nordmenn sliter i dag med en boliglånsrente på fem-seks prosent. Det er det dobbelte av rentenivået vi ble bortskjemt med under pandemien og betydelig over det vi var vant med i 2010-årene.

Men mange av oss er så gamle at vi husker forrige gang det var høyt rentenivå her til lands. Renterekorden ble satt i 1987. Da var boliglånsrenta på 16-17 prosent.

Dagens dyrtid fortoner seg riktignok litt annerledes enn situasjonen i 1987. Det blir litt som å sammenlikne epler og pærer.

For 36 år siden fikk vi nemlig fullt skattefradrag for gjeldsrentene. I dag blir effekten av skattefradraget bare 22 prosent.

Det hører med til bildet at dagens boligeiere i snitt har mye større gjeld enn det som før var vanlig, for boligene har kort og godt blitt betydelig dyrere.

På en annen side må gjeldsbelastningen måles i forhold til lønnsnivået før og nå. 16-17 prosent rente var derfor vel så tøft å betale i 1987 som seks-sju er i dag. Og Jørn Hoels «Har en drøm» var blant de mest spilte låtene.

Men det var den gang og ikke nå. I dag er det en ny generasjon som strir med å få endene til å møtes.

En fersk LO-rapport forteller oss blant annet at helsefagarbeidere i heltidsstillinger sjelden har råd til å kjøpe en bolig. Og med høy rente blir utfordringen enda større.

I 2015 klarte en helt vanlig småbarnsfamilie å finansiere kjøp bant de fleste boligene i de mindre sentrale kommunene. Åtte år senere er situasjonen betydelig forverret.

Hvordan er så de økonomiske utsiktene for landet og den jevne nordmann spesielt?

Sjeføkonom Øystein Dørum i Næringslivets Hovedorganisasjon ga tirsdag et interessant oversiktsbilde, riktignok sett fra næringslivets ståsted.

Innad i NHO-familien er det stort strekk i laget. Byggeindustrien og bilbransjen sliter hardt. På den annen side går det svært godt for oljebransjen og finansnæringen. Og eksportbedriftene har gjør det bra «takket være» en svak kronekurs.

Apropos kronekurs: I 1986 måtte Gro Harlem Brundtlands regjering devaluere den norske krona som følge av svekket eksportbalanse og utsikter til varig lav oljepris.

På denne bakgrunn fikk Norges Bank ansvar for å styre mot en stabil valutakurs. Og 1993 ble krona nok en gang devaluert. Årsaken var internasjonal spekulasjon mot valutaer basert på fastkurspolitikk.

Men alt dette er historie, for i 2001 la Jens Stoltenbergs første regjering om pengepolitikken. Da fikk Norges Bank som mandat å styre mot lav inflasjon. Nå er målet to prosent prisstigning.

Øystein Dørum tror vi får en prisstigning på 2,9 prosent i 2026 og spår at styringsrenta da er på 3,25 prosent. Det er utsikter til det økonomene kaller en myk landing. Men vi balanserer på en knivsegg. Derfor må vi alle holde hodet litt kaldt. Det er ennå ikke tiden for å gi mer gass. 

Alle har vi grunn til å glede oss over at rentetoppen er nådd. Jeg mistenker at Støre og Vedum tar seg tid til en liten feiring på bakrommet.

Budskapet har nemlig vært at det viktigste er å få dempet prisstigningen. Derfor har Ap/Sp-regjeringen lagt opp til et relativt stramt statsbudsjett.

Å pøse på med ekstra oljemilliarder i dagens situasjon ville nemlig ha ført til at Norges Bank ville ha satt opp styringsrenta mer enn ellers nødvendig. Regjeringen og sentralbanken må dra i samme retning, fra hvert sitt ståsted. Og de har nå sammen lyktes i å dra Norge opp den bratte kneika.

Nå flater det ut og vil gå bedre for folk flest, næringslivet og landet når prisene kommer under kontroll. Både Ap og Sp sliter kraftig på meningsmålingene.

Erna Solberg hadde blitt statsminister dersom dagens målinger var valg. Regjeringen får nemlig svi for at prisene har økt så mye, at renta har hoppet i været og at strømmen har blitt rekorddyr.

Selv om hovedårsaken til disse utslagene er å finne utenfor Norges grenser.

Den øvrige politikken er mer underordnet. Etter flere år med redusert kjøpekraft er det nå bedre personlig økonomi som teller mest for flest.

Dersom prisene kommer under kontroll og renta havner på et mer normalt nivå før valget i 2025, vil regjeringen trolig kunne løfte seg noe i popularitet.

Men dette er neppe nok alene. Uten ny politikk går regjeringen på et nederlag ved neste korsvei. Så enkelt, og så vanskelig.

Jonas, Trygve & co kan i det minste drømme.