JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Kommentar

Det skal regjeringen ha – den forsøker ikke å bli populær

Det er fort gjort å bli lei når klimapolitikkens øverste mål tilsynelatende er ett skritt fram og ett tilbake, skriver Stian Bromark.

Det er fort gjort å bli lei når klimapolitikkens øverste mål tilsynelatende er ett skritt fram og ett tilbake, skriver Stian Bromark.

Ole Berg-Rusten / NTB

Dette er et meningsinnlegg. Send inn debattinnlegg til debatt@lomedia.no
Vi er gode til å fikse problemer. En dag må vi slutte å lage dem.

Hvis du har oppholdt deg noen uker rundt Middelhavet denne sommeren, har du kanskje lagt merke til at mange olivenbønder har dekorert de majestetiske 500 år gamle trærne sine med ultrastygg plast.

Årsaken er prosaisk. Noen henger opp brukte halvannenliters plastflasker de har konvertert til olivenfluefeller med vannoppløst ammoniakk i, andre har hengt opp den tomme posen med sprøytemidler de har brukt for å holde olivenflua og ugresset på avstand.

Det siste framstår som et større mysterium enn det første. Bonden vet jo selv hva han har sprøytet med, hvorfor signalisere det til omverden?

Posene er en varseltrekant til de gamle, svartkledde bestemødrene som trasker rundt i morgentimene på jakt etter blader og urter. De går fra olivenlund til olivenlund og tar det de finner av spiselige vekster. Bladene og urtene havner så på restauranter eller blir serverte til familiemiddagen, med sitron, salt og olivenolje til.

Posene er altså ikke bare for å varsle andre, det er også en garanti mot at bonden selv blir servert mat som inneholder plantegift. Altruisme og egoisme går opp i en høyere enhet. Men problemet (sprøytemidler) er ikke fiksa. Problemet er bare flytta på.

Denne snedige logikken finner vi igjen i diskusjonen om elektrifiseringen av gassfabrikken på Melkøya utenfor Hammerfest. Fabrikken står for vårt største enkeltutslipp av skadelige klimagasser.

Regjeringen har bestemt at man skal gjøre fabrikken fornybar med strøm fra land innen 2030, mens gassen som pumpes opp 145 kilometer lenger ut i havet, vil forbli like miljøfiendtlig som før.

Konsekvensene, foruten at gass- og oljealderens utfasing blir utsatt til en annen tidsepoke, kan bli at kraft generelt blir dyrere i nord og at annen (grønn?) industri vil få for lite energi. Reindrift og natur vil trolig også bli skadelidende. Derfor har mange partier på Stortinget som tidligere var for, nå blitt imot.

Det skal regjeringen ha – den forsøker ikke å bli populær. Kun 15 prosent av de spurte i nord synes det er en strålende idé å elektrifisere anlegget på Melkøya.

Politikk består ofte av veivalg der egennytte og særinteresser kolliderer med allmennyttige gevinster og kortsiktig pragmatisme konkurrerer med de lange linjers visdom.

I Melkøyas tilfelle er det ikke godt å si hvem eller hva regjeringen har prioritert opp og ned, og hvorfor, men det etterlatte inntrykket er at Equinor er aller mest fornøyd. Men problemet (klimagasser) er ikke fiksa, det er bare flytta på.

Sprøytemiddelposer i oliventrær er en pragmatisk løsning på et problem som ikke burde vært der i utgangspunktet. Giften i olivenlunden er ikke nødvendig. Tvert imot blir oljen bedre om trærne er omgitt av et variert artsmangfold framfor gold, tettpakket brun jord. Men lav vegetasjon forenkler arbeidet med å forflytte nettene under høsting betydelig.

Olivenolje er for land som Hellas, Italia og Spania en uhyre viktig næring. Omtrent som olja er for Norge. Det er big business preget av stordriftsmentalitet. Sprøytemidler blir brukt for å øke marginene. Men bare på trær som er dedikert til videresalg og eksport. De som er satt av til privat forbruk, er økologiske. Ingen fornuftig bonde vil jo finne på å forgifte sin egen familie.

En annen bransje som har betydelige innslag av profittjag, juks og forurensing, er vinbransjen. I Frankrike har regjeringen nå satt av 2,3 milliarder kroner for å hjelpe vinbøndene med å kvitte seg med vin. Bøndene produserer mer enn før, mens folk drikker mindre enn før.

Derfor skal vin destrueres, slik at den gjenværende vinen kan selges til en lønnsom pris. «Tiltaket er ment å drive prisene i været», som det heter i en NTB-melding. Samtidig kan vinbøndene søke om støtte til å etablere seg innen andre næringer, som olivenolje. Er problemet fiksa? Nei, det er flytta.

I USA har oljeselskaper fått statlig støtte til å utvikle teknologi som skal suge CO₂ ut av lufta. SV og Frp her hjemme mener det er en god tanke som bør utredes nærmere. Stortingsrepresentant Terje Halleland fra Frp sier til E24 at dersom teknologien lykkes, «så kan vi kanskje fortsette med olje- og gassproduksjon enda lenger, og fortsette med en hverdag som er likere den vi har i dag».

Kanskje, vel å merke. Målet er altså å pumpe masse skadelig CO₂ opp i lufta, for så å suge det ut igjen. Problemet løst.

Melkøya blir elektrifisert fordi det er mest lønnsomt. Bra for økonomi og arbeidsliv. Klimahensyn er sekundært. Sånn sett er voksengenerasjonen helt på nett med dagens ungdom.

I en fersk Aftenposten-undersøkelse kommer det fram at klima ikke lenger er det viktigste temaet for de unge lovende ved årets valg. Økonomi og arbeidsliv er langt viktigere.

Gina Gylver, leder i Natur og Ungdom, sier til avisa at årsaken til denne bevegelsen er mangel på tydelig lederskap fra politikerne. «Det et menneske sår, det skal han også høste», som det heter i den store boka.

Men, som det noe resignert lyder litt senere: «Vi skal høste i sin tid, så sant vi ikke går trett».

Det er fort gjort å bli lei når klimapolitikkens øverste mål tilsynelatende er ett skritt fram og ett tilbake.

Denne kommentaren ble først publisert hos Agenda Magasin

Warning
Annonse
Annonse