Mette Johnsen Walker

Slik lyder – ikke Herrens ord – men ordene daværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen brukte i forordet da strategien «Yrkesfaglærerløftet» ble lagt frem i 2015.

Det Røe Isaksen peker på, er kompleksiteten i det en yrkesfaglærer står overfor. Yrkesfaglæreren skal ha både faglig kompetanse, pedagogisk kompetanse og tekniske kompetanse. Det er et svært sammensatt felt.

Skolenes landsforbund er derfor opptatt av at utdanningene, både for å bli kvalifisert yrkesfaglærer og mulighetene for etter- og videreutdanning, må tilpasses de særegne behovene og forutsetningene disse lærerne står overfor.

På samme måte som i lærerutdanningen, må man se på at veien inn i utdanningen ikke blir så vanskelig at noen ikke starter. Det er også viktig at studiet lar seg gjennomføre slik at læreren kommer ut som en dyktig yrkesfaglærer. Det kan være en idé å se på muligheter for å kombinere studier med yrkesutøvelse.

Utfordringene er mange. For å få tak i lærere til yrkesfag i dag, er mange skoler også nødt til å sprenge lønnstabellene for lærere, rett og slett fordi dyktige fagarbeidere tjener mye bedre på å være i yrket hos bedrifter. Da blir insentivene for å gå den lange omveien til å kvalifisere seg for lang.

Yrkesfaglærere skal gi opplæring i fagområder under rask utvikling. Dette stiller noen krav til behovet for fortløpende kompetanseheving. For eksempel, med den teknologiske farten vi har både i Norge og resten av verden, må vi kunne si at teknisk kompetanse er ferskvare og må hele tiden oppdateres.

Det samme gjelder innen enkelte fagområder, hvor bransjen utvikler seg raskere enn læreplanene klarer å henge med. For eksempel innenfor medieutdanning, eller industrien som, setter søkelys på grønn omstilling.

Dagens yrkesfaglærere skal ikke bare være kvalifisert for å ruste elevene for dagens arbeidsmarked, men til oppgaver som ligger tre til fem år fram i tid – altså den dagen de går ut i jobb. Det er ekstremsport.

Hvordan kan man sikre oppdatering av kompetanse for yrkesaktive lærere? Ta læreren ut av undervisning for å delta på kurs? Hospitering i bedrift? Hente inn kursholdere til skolen? Mulighetene er mange, men hva med elevene?

Sannheten er at det i dag nesten ikke er mulig for en yrkesfaglærer å være borte fra undervisning, siden det ikke er mulig å få tak i kvalifisert vikar. Det skaper utfordringer.

I dag finnes det to ulike veier til å bli yrkesfaglærer. Flertallet bygger på sin yrkesfaglige utdanning med praktisk-pedagogisk utdanning for yrkesfag (PPU-Y). Et mindretall velger den treårige yrkesfaglærerutdanning (YFL). Og det er jo ikke så rart.

Hvis du har en livssituasjon hvor du har familie, huslån og bil, er det utfordrende å begynne på en treårig yrkesfaglærerutdanning. Spesielt når man allerede kan faget sitt. Da er alternativet PPU-Y. Så enkelt er det imidlertid ikke. Vi erfarer at også på denne utdanningen er det lærere som ikke kommer inn fordi de har en ikke-akademisk utdanning.

Resultatet er at vi mister sårt trengt kompetanse i skolen.

For å sitere en av våre fylkesledere, som er tydelig på hva medlemmene som kommer fra næringslivet og inn i skolen gir tilbakemelding om: «De opplever ikke at de kvalifiserer seg til å bli faglig sterkere i klasserommet, for faget kan de jo fra før.

De opplever at utdanningen kun er tilpasset det akademiske kompetanselønnssystemet». Med andre ord, og satt litt på spissen: Utdanningen ser bedre ut på statistikken.

Og hva er løsningene? Det er viktig å tilby en desentralisert, nettbasert og fleksibel utdanning for å rekruttere inn til utdanningen. Dette gjelder spesielt de som bor i distriktene, og som er etablert med jobb og familie. Kanskje er det mulig å tenke noen flere digitale utdanningsmuligheter?

I denne sammenhengen mener Skolenes landsforbund at det ligger store muligheter i fagskolen. Etter vår oppfatning, etter dialog med medlemmene, er fagskolen rustet til å utvikle fleksible etter- og videreutdanningsmoduler, tilpasset de lokale behovene. Jeg tror neppe jeg får en smekk på fingrene dersom jeg sier at LO deler denne oppfatningen.

I tillegg, må støtteordninger til å utdanne seg til yrkesfaglærer være gode. Og de kan videreutvikles. Det må være muligheter for yrkesfaglærere til å videreutvikle sin faglighet, altså det å støtte en utvikling av delingskulturen ved at lærere kan få midler til å dele kunnskap. Nasjonal digital læringsarena (NDLA) fungerer kun i noen fag.

Det bør også være muligheter for etter- og videreutdanning som gir lønnsmessig uttelling. Blant annet sertifiseringer og autorisasjoner. Også her tror vi fagskolene kan være sentrale aktører. Kanskje kan faget yrkesfaglig fordypning utnyttes bedre, slik at man får tid og mulighet til å se hva som skjer ute i bedriftene?

Yrkesfaglærerløftet vil «videreføre bruken av hospiteringsordningen i fag- og yrkesopplæringen slik at flere lærere og instruktører kan delta», samt «videreføre ordningen der yrkesfaglærere kan få faglig oppdatering i regi av arbeidslivet». Bra, men dette kan utnyttes mye bedre enn i dag.

Det som universitetene har lyst til å undervise i, er ikke nødvendigvis det yrkesfaglærerne trenger. Det må være etterutdanning som er relevant, og da må universitets- og høyskolesektoren (UH) endre seg noe, og være villig til å kaste ballen videre til fagskolene.

Tiden hvor UH-sektoren har monopol på all høyere utdanning er forbi, i hvert fall hvis Skole-Norge skal klare å produsere det antall fagarbeidere som er varslet at vil bli mangelvare.

Da må fagskolene også få bli med på «leken».