Joe Drexler

Enhver fagorganisert med åpne øyne visste at marerittet ville bli verre dersom Trump seiret. Like viktig var det at det Demokratiske partiet fikk kontroll over Senatet.

Amerikanske fagforbund mobiliserte bredt for å støtte Joe Biden som president. Men pandemien og kravene til sosial avstand dempet effekten. Tradisjonelt gjennomfører fagorganiserte dør-til-dør besøk for å informere og mobilisere velgere. Under denne valgkampen besto bidragene fra fagbevegelsen av penger, utsendelse av brev og mailer, mobilisering på telefon og skolering av medlemmer. Republikanerne ignorerte derimot pandemien og oppsøkte velgerne fysisk og gjennomførte store valgmøter. Ifølge valgdagsmålinger økte støtten fra de fagorganiserte til Biden til 56 prosent sammenlignet med de 51 prosentene Hillary Clinton fikk i 2016. Oppslutningen fra de fagorganiserte var helt avgjørende i de såkalte «vippestatene».

Kampanjeplattformen til Biden besto av en imponerende liste med løfter som vil gjøre ham til den mest arbeidervennlige presidenten siden Franklin Roosevelt på 30- og 40-tallet, dersom de blir gjennomført. Men det gjenstår å se om Bidens støtte til fagbevegelsen vil tilsvare retorikken.

Gjennom sine 40 år som politiker har Biden alltid hatt støtte fra fagbevegelsen, men han har aldri frontet faglige saker. Du har sjelden sett ham sammen med streikevakter, og han har støttet frihandelsavtaler som fagbevegelsen har vært imot.

I likhet med Obama har han vist liten interesse for å støtte lovreformer som ville gitt fagbevegelsen mer makt til å organisere nye arbeidsplasser.

I kontrast til sin tidligere lunkne støtte inkluderte Biden som nyvalgt president mange fremtredende fagforeningsledere og eksperter blant dem som gjennomførte maktskiftet. Han utnevnte også en tidligere tillitsvalgt som arbeidsminister (Labor Secretary). Han har lovet å reversere Trumps presidentordre og lovendringer som har svekket fagforbundene og arbeidernes rettigheter. Fagbevegelsen er godt fornøyd med støtten Biden har kommet med når det gjelder omfattende endringer av arbeidslivslovene og innføringen av en covid-19 sikkerhetsstandard som krever at arbeidsgiverne beskytter arbeidstakerne på jobb. Det forventes også at han raskt bytter ut den Trump-innsatte generalsekretæren* for the National Labor Relations Board, en stilling som har stor myndighet til å tolke og implementerte arbeidslivets lover. Dette er en lakmustest for å måle hvor fagforeningspositiv Biden vil være som president.

(*Noe av det første Biden gjorde var å sparke Peter B. Robb fra stillingen som generalsekretær. red.anm.)

Fagbevegelsen vil kjempe hardt for å få gjennomført sitt lovforslag Protecting the Right to Organize Act (PRO Act) som dramatisk vil endre amerikansk arbeidsrett og maktbalansen mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Dette forslaget, PRO Act, vil oppheve lovene med det bisarre navnet «rett til arbeid» som blant annet innebærer at fagforeningen på en arbeidsplass må ivareta interessene til arbeidstakere som har valgt ikke å være medlemmer og derfor heller ikke betaler kontingent. (Rundt halvparten av statene har vedtatt slike «Right to work»-lover.)

PRO Act innebærer også at arbeidsgiverne må forhandle med en fagforening når et flertall av arbeiderne formelt har støttet organisering. Dette reduserer også mulighetene for arbeidsgivere til å benytte profesjonelle fagforeningsknusere som skal hindre valg av tillitsvalgte på en arbeidsplass. PRO Act vil dessuten gjør det lovlig med støtteaksjoner under en konflikt for å legge press på virksomhetens kunder og leverandører. Og til slutt vil løsarbeiderne, den raskest voksende gruppen med uorganiserte arbeidstakere, få rett til å organisere seg. Det er grunn til å tro at flere demokrater i Senatet og Representantenes hus vil motsette seg noen av PRO Act-bestemmelsene, fordi de er under press fra næringslivet.

Andre utfordringer er interne i fagbevegelsen. Noen amerikanske fagforbund har vært motvillige til å støtte progressive saker og kandidater. I stedet har de lagt tyngden sin bak mer konservative demokrater som har motsatt seg universelle helsetilbud og at ulovlige innvandrere skal få mulighet til å bli amerikanske statsborgere. Det er også sentrale motsetninger rundt the Green New Deal. Fagforbundene har så langt ikke klart å samle seg rundt et overgangsprogram som sikrer arbeid, utdanning og inntektsstøtte for arbeidere som rammes av omstillingen til en grønnere økonomi.

Til tross for at Trumps kne er fjernet fra nakken til fagforeningene vil det ikke innebære noen dyptgående endring av skjebnen til fagbevegelsen, med mindre de amerikanske fagforbundene selv endrer seg. Bare 10 prosent av arbeidstakerne er fagorganiserte; i privat sektor dreier det seg om 6 prosent. De amerikanske forbundene mangler politisk og økonomisk styrke til selv å klare en langvarig omstilling. Med eller uten the Pro Act må forbundene prioritere å organisere nye arbeidsplasser ved å utvikle et tettere samarbeid med ideelle organisasjoner. Ved å bruke sosiale bevegelser som modell for å organisere kan man oppnå betydelige fordeler.

Amerikanske fagforbund må også ta et oppgjør med hvorfor så mange fagorganiserte støtter høyreorientert politikk og kandidater som står for holdninger som er i motsetning til demokrati og arbeidstakernes økonomiske interesser. Mange forbund har sviktet i håndteringen av rasisme blant hvite medlemmer, oppildnet av sosiale media og fjernsyn sponset av næringslivsinteresser. Mens 81 prosent av stemmene til afroamerikanere og 65 prosent av de latinamerikanske stemmene gikk til Biden, stemte 58 prosent av hvite på Trump. Så mye som halvparten av hvite fagorganiserte og en enda større andel hvite fagorganiserte menn, kan i 2020 ha stemt på kandidater som er rasistiske og mot fagbevegelsen.

Det er mange veisperringer foran oss, men én dør har blitt åpnet. Den amerikanske fagbevegelsen, én av de svakeste i den industrialiserte verden, har en historisk mulighet til å bevege seg nedover veien mot varig rettferdighet og likhet for alle arbeidere.