Tore Ryssdalsnes

Siste dag i februar sto politikere fra sju partier side ved side i Stortingets vandrehall for å fortelle at de var enige om et omfattende forlik om pensjon.

Alle partier bortsett fra Rødt og Frp samlet seg om en pakke med følgende hovedpunkter:

• Pensjonsalderen økes gradvis fra 1964-kullet.

• Uføre får økt alderspensjon, men uføre får ikke full opptjening.

• Det etableres en ny sliterordning for dem som går av tidlig.

• Det innføres økt skattefradrag for privat pensjonssparing.

Forliket ble av LO-leder Peggy Hessen beskrevet som «norsk politikk på sitt aller beste».

For LO var det avgjørende at det kom på plass et nytt slitertillegget til de som går av før de når ordinær pensjonsalder. Dette skal bidra til at de som ikke klarer å stå fram til ordinær pensjonsalder får litt ekstra hver måned til å spe på pensjonen med.

Malurten i begeret er at pensjonsalderen sakte, men sikkert skal heves. Fra 1964-kullet vil pensjonsalderen heves med ca. ett år for hvert tiår.

De som er født i 1974 må forvente å jobbe til de er 68 år før de kan ta ut full pensjon. Mange kan fortsatt gå av fem år tidligere, altså ved 63 år, men da med lavere årlig pensjon siden pensjonsbeholdningen skal fordeles på flere år. I tillegg vil de få et slitertillegg fra folketrygden, trolig livet ut.

Engasjementet rundt pensjon er veldig stort, og det har vært mange meninger om forliket.

Noen mener det er åpenbart at vi må jobbe lenger i takt med at levealderen øker.

Andre mener at arbeidsfolk er like slitne etter 40 år i arbeid selv om levealderen øker. Og at det derfor er urimelig å bli straffet økonomisk fordi man ikke klarer å stå helt til man er for eksempel 68 år, som vil være det aktuelle tallet for 1974-årgangen.

Å sikre de med lav lønn og mange år i tunge yrker en pensjon å leve av, er åpenbart den vanskeligste nøtta å knekke. At mange av oss som har kontoryrker må stå lenger i jobb i takt med økt levealder, virker like logisk som at det er viktig med gode ordninger for de med mange år i tunge yrker med lav lønn.

Det er allerede vedtatt uttalelser i fagbevegelsen der man er kritisk til det nye pensjonsforliket. Torsdag avlegger Stortingets arbeids- og sosialkomité sin innstilling. Samtidig blir det en massiv markering på Løvebakken mot det samme forliket.

Forliket kommer til å bli vedtatt uansett.

30.000 kroner i livsvarig slitertillegg fra folketrygden er en viktig seier for LO. Alternativet var nemlig mye dårligere: 30.000 kroner i året er ganske mye mer enn null kroner pluss et utvalg som skulle utrede en framtidig sliterordning. Dette skal ha vært det som lå på bordet da pensjonsforhandlingene startet.

Nå som pensjonsforliket snart blir vedtatt, kan fagbevegelsen velge å markere sin motstand mot dette, eller man kan flytte fokus over på det som kanskje er den aller største urettferdigheten i pensjonssystemet: Tjenestepensjonene.

Den enkeltes pensjon består som kjent av flere komponenter:

• Folketrygden fra staten, som består av det du har tjent opp gjennom hele arbeidslivet.

• Avtalefestet pensjon (AFP) som er et tillegg til de som jobber i offentlig sektor eller i bedrifter med tariffavtale, så sant du oppfyller en del kvalifiseringskriterier. AFP er et livsvarig tillegg.

• Tjenestepensjon – som er det arbeidsgiveren din betaler inn hver måned, og som betales ut på toppen av folketrygd og AFP. Tjenestepensjonen er enten livsvarig eller betales ut de 10 første årene som pensjonist.  

Det er voldsomme forskjeller i hva man får ut i tjenestepensjon. Jobber du i stat eller kommune har du trolig fortsatt en ytelsespensjon, altså at du er sikret en prosentandel av sluttlønna (ofte 66 prosent) hvis du jobber til du er 67 år.

I den andre enden av skalaen finner vi alle de som bare får lovens minimum, nemlig en innbetaling på 2 prosent av årslønna hvert år til pensjon. Lov om obligatorisk tjenestepensjon (OTP) krever at bedriften betaler inn minimum 2 prosent.

En heving av denne minimumssatsen vil ha voldsomme utslag i pensjonsutbetalingen.

Den uavhengige pensjonseksperten Beate Fahre i Vestby & Fahre AS har satt opp følgende enkle eksempelregnestykke på gjensidige.no:

Bedrift A sparer 2 prosent av årslønna på 500.000 kroner. Det utgjør 10.000 kroner i året innbetalt til pensjon. Etter 40 år med sparing og avkastning vil dette gi deg en årlig pensjon på 70.000 kroner før skatt – altså 5833 kroner hver måned.

Bedrift B sparer 7 prosent av årslønnen på 500.000 kroner. Det utgjør 35.000 kroner i året innbetalt til pensjon. Etter 40 år med sparing og avkastning vil du kunne få en årlig pensjon på 250.000 kroner før skatt – altså 20.833 kroner hver måned.

Det er her støtet bør settes inn.

I LOs handlingsprogram fra kongressen heter det: «Tjenestepensjonsordningene må forbedres ved å heve minstesatsen, i første omgang til fire prosent».

Nå som det er klart at det ikke blir noen ny AFP-ordning med det første, og nå som pensjonsforliket blir vedtatt med økt pensjonsalder og slitertillegg, må det settes trøkk på kravet om økt innbetaling til tjenestepensjon.

Det er mange som har høyere tjenestepensjon enn lovens minstekrav på 2 prosent i dag. Det er ofte folk med høyere inntekt – som ansatte innen finans, offshore og media. Det viser en oversikt i Dine Penger utarbeidet av Storebrand.

I motsatt ende finner man frisører, butikkansatte og hotell- og restaurantarbeidere.

Altså, de samme som har lav lønn har også lav pensjonsinnbetaling.

Skal man løfte pensjonen til de med lav inntekt, må innbetalingen til tjenestepensjon økes. Og siden det kan være vanskelig å komme i mål med dette i forhandlinger med arbeidsgiverne, må dette vedtas politisk.

Økt tjenestepensjon må lovfestes.

De rødgrønne politikerne har tatt store viktige pensjonsgrep tidligere. I 2006 kom loven om obligatorisk tjenestepensjon på plass under den første rødgrønne regjeringen til Jens Stoltenberg. Da kom lovkravet om minimum to prosent pensjonsinnbetaling. Dette gjelder fortsatt.

I 2022 ble pensjonsinnbetalingen kraftig forbedret for de laveste inntektene. Da fikk Støre-regjeringen vedtatt pensjon fra første krone, slik at alle arbeidstakere opptjener pensjon fra arbeidsgiver på hele lønna, samt at det tjenes opp pensjon også i korte vikariater.

Nå er det på tide å heve pensjonsinnskuddene kraftig.

Hvis man tror det blir regjeringsskifte i 2025, så haster det i hvert fall – dette vil neppe stå høyt på prioriteringslista til en ny Solberg-regjering.

LO bør snarest kontakte arbeidsministeren for å starte arbeidet med en dobling av minste lovlige pensjonsinnskudd til fire prosent av lønna.

Dette er et av de virkelige klasseskillene i pensjonssystemet.