John Ivar Liverød

I mer enn 30 år har Arbeiderpartiet beveget seg i markedsliberal retning.

New Public Management og markedskrefter ble partiets sentrale løsninger for velferdsutvikling i Norge fra slutten av 80-tallet. Den siste virkelig sosiale reformen fra partiet var arbeidsmiljøloven helt tilbake i 1977. Da hadde partiet rundt 150.000 medlemmer og 38 prosent oppslutning.

I år 2000 og med 1,4 millioner flere innbyggere i landet, hadde partiet knappe 60.000 medlemmer. I 2022 kappes Erna og Jonas om å fortelle norske borgere at markedet har tjent oss vel. Nå har partiet rundt 45.000 medlemmer, og landets innbyggere kalles ikke lenger borgere, men forbrukere. Partiets oppslutning er på under 20 prosent.

Har Arbeiderpartiet gitt opp å kjempe mot markedssvikt eller gitt etter for markedskreftene? At partiet har gått fra å være en folkebevegelse til å bli konsulentdrevet, er det liten uenighet om.

Under storhetstiden ble partiet drevet av arbeidsfolk med søkelys på arbeiderbevegelsens grunnleggende verdier. Nå er det markedsmakt som råder grunnen. Partiet var under storhetstiden blandingsøkonomiens forkjempere.

Ap ville ha demokratisk kontroll over tjenester som var avgjørende viktig for borgerne. Det var bedre med demokratisk styrte monopoler enn private og eierstyrte, mente visjonære ledere i «ørnen blant partiene», som historikeren Jens Arup Seip kalte Arbeiderpartiet.

Nå er det ikke engang nyanseforskjell i uttalelsene når Erna og Jonas forteller hvor godt strømmarkedet har tjent landet. Men strømmarkedet er ikke det eneste som partiet har ofret på markedsliberalismens alter.

Grunnleggende viktige tjenester innen helse, omsorg, bolig, kommunikasjon og samferdsel er blitt deregulert og overtatt av markedskrefter og privat kapitalmakt – nærmest uten kamp og motforestillinger i Arbeiderpartiet.

Hva blir det neste? Vann og avløp?

Kunnskapspartiet, som Ap liker å kalle seg, har trolig misset noen grunnleggende kunnskaper om markedsmekanismer. Kunnskapen presenteres ofte veldig tidlig i økonomistudiene, og det kan selvsagt tenkes at studentene er mest opptatt med å sove ut rusen etter fadderuka på det tidspunktet.

Her er i alle fall kriterier for markeder som kan kalles perfekte og har fullkommen konkurranse:

* Homogene varer og tjenester. At det er perfekte substitutter for det som tilbys.

* Fullstendig informasjon og konsumentsuverenitet. Det betyr at konsumenten kan la være å delta i markedet uten konsekvenser.

* Stort antall tilbydere og etterspørrere. Så stor maktfordeling at ingen kan påvirke pris ved å redusere eller øke tilbudet.

* Full økonomisk rasjonalitet (maksimere fortjenesten) og tilnærmet likeverdige økonomiske maktforhold mellom partene.

* Fullstendig kjennskap til pris og kvalitet blant markedsdeltakerne.

* Prisdannelse foregår i samspill mellom likeverdige parter uten ytre påvirkninger.

* Markedsdeltakerne kan gå kostnads- og konsekvensfritt ut og inn i markedet. Det er ingen etableringsbarrierer.

Ved fullkommen konkurranse i alle markeder, vil vi få samfunnsmessig effektiv ressursutnyttelse. Da vil tilpasningen være det vi kaller pareto-optimal, og ingen aktører får det bedre ved at andre får det verre.

Det er lett å tenke seg markeder der fullkommen konkurranse bør være en målsetting. Men det er likevel viktig å forstå at fullkommen konkurranse er en utopi. Samtidig er det lett å se hvilke områder vi må ha demokratisk kontroll over – som naturressurser og infrastruktur.

Norsk natur er det området vi nordmenn har vært gode til å forvalte og regulere på vegne av fellesskapet. Vi fikk konsesjonsloven i 1917, og på 60- og 70-tallet la forutseende arbeiderpartifolk grunnlaget for at Norge ble den ledende energinasjonen vi er i dag.

Nå lurer mange på om demonteringen har startet?

Overlevelse av de sterkeste og markedets lov skyller over landet vårt, men hvorfor står Ap på sidelinjen og lar det skje? Samtidig fylles lommebøkene til dem som oppnår uheldig markedsmakt.

Når energimarkedene svikter så til de grader, er det viktig å dra i bremsen – og ikke la energimarkedet bli det som ødelegger og tar med seg de øvrige markeder i dragsuget.

Strømpris-debatt: «Hva er det som feiler norske politikere?» spør Mímir Kristjánsson

Dette innlegget ble først publisert hos Dagsavisen