Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Bakteppet er det faktum at Erna Solbergs regjering åpnet for to ulike tariffavtaler i staten.

Akademikerne fikk dermed sin egen avtale i 2016, og Unio-familien sluttet seg til denne i 2022. Da ble LO og YS stående igjen med sin avtale. Jonas Gahr Støres regjering vil ha omkamp og gå tilbake til det gamle systemet, men Akademikerne og Unio gir seg ikke uten sverdslag.

Samtidig er det en kjensgjerning at statens posisjon er å skape en ny felles avtale «tilnærmet lik» dagens avtale med Akademikerne og Unio. Dette utgangspunktet faller ikke i god jord i LO og YS.

Problemet er imidlertid ikke selve avalen, men slik den har blitt praktisert. Staten risikerer dermed å havne i klinsj med store arbeidstakergrupper nærmest uansett hva som blir løsningen på den innfløkte floken.

30. april ble det brudd i lønnsforhandlingene i staten, og partene er nå i mekling. Fristen for meklingen er midnatt 23. mai. Det meldes om streikevilje. Partene har taushetsplikt siden de nå er i mekling.

Oversikt: 4000 ansatte i staten kan gå ut i streik. Her er lista over hvor

Akademikerne og Unio har til sammen 95.000 medlemmer som sorterer under sin avtale. I det aktuelle LO/YS-området er det 70.000 ansatte. Unios sidebytte endret maktforholdene i fagbevegelsen. Størrelse gir makt i lønnsforhandlinger.

Striden dreier seg om profilen på lønnstilleggene og hvor stor andel av potten som skal fordeles sentralt.

For LO- og YS-medlemmenes del blir brorparten av tilleggene gitt sentralt, mens avtalen til Akademikerne og Unio innebærer at alle tilleggene i praksis fordeles lokalt. Det hører med til historien at det ikke er streikerett på lokale forhandlinger.

Unio og Akademikerne ønsker å videreføre sitt system siden dette gir deres medlemmer større mulighet til å sammenlikne seg med tilsvarende og høyere betalte jobber i private bedrifter.

LO-stats leder Egil André Aas mener at splittelsen i to forskjellige avtaler er svært uheldig og har ført til flere store utfordringer for staten.

«Vi som parter må ta ansvar for at alle statsansatte blir ivaretatt på en god måte. Slik situasjonen er nå, blir lønnsutviklingen i mange tilfeller vilkårlig og urettferdig», sa Aas da bruddet i lønnsforhandlingene var et faktum.

Systemet med to avtaler i staten medfører at lønns- og arbeidsvilkår varierer ut fra hvilken fagforening man er medlem av.

I ytterste konsekvens får to statsansatte som sitter side om side med like arbeidsoppgaver ulik lønn bare fordi de er med i forskjellige fagforeninger. Og det kan dreie seg om flere titusener i lønnsforskjell. Her ligger den store urettferdigheten i systemet som Erna Solberg la til rette for.

NTL-leder Kjersti Barsok har tidligere kritisert staten for ikke å ha kontroll på lønnsutgiftene. Hun hevder årsaken er lokale forhandlinger og at statlige virksomheter har tatt fra driftsbudsjetter og gitt som ekstra lønnstillegg lokalt.

Fasiten på fjorårets lønnsoppgjør forteller oss at statsansatte i snitt fikk 6,4 prosent lønnsøkning, mens industrilønningene i det såkalte frontfaget økte med «bare» 4,8 prosent.

I LO er det frykt for at systemet med to tariffavtaler i staten og store lokale tillegg vil ødelegge for frontfagsmodellen, som jo skal danne en norm for lønnsdannelsen. Staten må kjenne sin besøkelsestid. Regjeringen må ta grep og instruere virksomhetene til å holde orden lokalt.

Det er positivt at staten nå setter mye inn på at det igjen blir en felles tariffavtale i staten. Det mest solidariske er en sentral og koordinert lønnsdannelse. Men det blir ikke enkelt å løse problemet.

Det blir som å få tannkremen tilbake på tuben. I beste fall kan det bli mye søl. Og det blir uansett mye vondt blod innad i fagbevegelsen.

Samtidig er det en kjensgjerning at fagbevegelsen i lengden taper på at splitt og hersk får råde. Men å streike seg til en løsning blir heller ikke enkelt. I dette tilfellet blir det fort bare en utsettelse av problemet.

Derfor er det å håpe at riksmekler Mats Ruland klarer å finne et samlende kompromiss neste uke.