Torgny Hasås

Da Fellesforbundet og Norsk Industri ble ferdige med frontfaget, pustet mange lettet ut, men kanskje ikke FLT. I Verkstedoverenskomsten hadde Fellesforbundet fått inn en ny bestemmelse: «VO-delen kan etter lokal avtale gjøres gjeldende for arbeidstakere i ovenfor nevnte stillingsgrupper som har stilling innen funksjonærområder og/eller har stillinger som arbeidsledere.»

På vanlig norsk betyr det at Fellesforbundet nå kan begynne å organisere arbeidstakere som tradisjonelt sett har vært innenfor FLTs organisasjonsområde.

Fra FLT-hold var én reaksjon at dette er gjort på feil måte. Vanligvis er det LOs organisasjonskomité som tar seg av spørsmålet om hvilket forbund som skal organisere hvilke arbeidstakergrupper. Her har Fellesforbundet ikke spilt etter vanlige spilleregler.

To av FLTs tariffavtaler som er berørt av dette, er overenskomsten for arbeidsledere og overenskomsten for tekniske funksjonærer. Det betyr at det kan åpnes for maktkamp for store deler av forbundets områder ved den enkelte bedrift, om hvilket LO-forbund arbeidstakere skal være organisert i.

Oppdelingen mellom Fellesforbundet og FLT blir kalt horisontal organisering. Dette er hovedprinsippet i privat sektor. I offentlig sektor er hovedprinsippet vertikal organisering. Der kan sjefene være i samme fagforening som grunnplanet i virksomheten. Dette skaper selvfølgelig noen problemer, og kan løses på forskjellige måter. Fagforbundet har for eksempel løst det med å organisere rådmenn og andre ledere i en egen landsdekkende fagforening.

Fellesforbundet har jobbet i mange år for å få til vertikale avtaler. Forbundet har via stipender vært med på å finansiere at fagarbeidere har tatt etterutdanning, for så å få en stilling som arbeidsleder eller funksjonær og så meldt overgang til FLT.

På Fellesforbundets landsmøte har det vært en gjenganger: «Vi kan ikke betale utdanningen for folk som så forsvinner ut av forbundet.»

Et annet argument for at Fellesforbundet også skal organisere funksjonærer og arbeidsledere, er at skillet mellom funksjonærer og arbeidere er i ferd med å viskes ut. Skillet har blitt kunstig fordi fagarbeiderne utfører mye mer teknisk avanserte arbeidsoppgaver enn tidligere, og har fått en mer selvstendig rolle.

Funksjonærene som arbeider i konkurranseutsatt industri, er heller ikke omfattet av frontfaget. Det er med andre ord Fellesforbundet og dem som arbeider på Industrioverenskomsten som tar ansvaret for at lønnsutviklingen i konkurranseutsatt industri ikke blir for høy slik at industrien mister konkurransekraft.

Arbeidsgiverne ved bedriften har ingen sterk motivasjon for å beholde egne FLT-avtaler. For dem kan det være like greit å ha én fagforening mindre å forholde seg til når det skal forhandles.

FLTs overenskomster skiller seg fra de fleste overenskomster ved at de er gjort direkte med NHO. Det vanlige er at tariffavtaler gjøres mellom et LO-forbund og en av NHOs landsforeninger. Fellesforbundet har avtale med NHO-foreningen Norsk Industri.

Det er mulig at NHO på sikt ønsker å avvikle denne ordningen. NHO sentralt sitter med begrenset konkret tariffkapasitet. I et ryddig organisasjonsmønster vil alle tariffavtalene være plassert i landsforeningene. Endringen i avtalen er uansett godkjent av NHO. En endrer ikke på tariffstrukturen uten at det er godkjent av toppene. Arbeidslivsdirektør i NHO, Nina Melsom, som er ansvarlig for tariffavtalene i NHO, deltok selv i meklingen i frontfaget helt til slutt.

Årets tariffoppgjør er spesielt på grunn av koronapandemien. Det finnes penger i bedriftene, men NHO har vært svært beskjedne med å gi noe. I den situasjonen har den lille endringen i Verkstedoverenskomsten, §2.2 endringen i omfangsbestemmelsen, vært gratis for arbeidsgiverne å etterkomme.

Tusen-kroners-spørsmålet alle involverte må stille er: Hvem tjener på dette?

Det er en betydelig forskjell på inntektene til funksjonærer og arbeidere i industrien. En gjennomsnittlig industriarbeiderlønn er på 496.200 kroner i året, mens funksjonærene tjener 784.700 kroner. Funksjonærene tjener altså nesten 60 prosent mer enn arbeiderne. Dette er tall for hele industrien og er ikke nødvendigvis typiske for FLTs og Fellesforbundets medlemmer.

Da er spørsmålet, kommer forholdet mellom industriarbeiderlønn og arbeiderlønn til å holde seg stabilt hvis Fellesforbundet tar over tariffområdet? Vil arbeiderlønningene øke relativt slik at avstanden blir mindre, eller vil forskjellene øke?

Svaret er ikke gitt, men spørsmålet bør stilles.

Det er en kjent sak at LO sliter med å organisere personer med lang utdanning, utdanning utover fagarbeidernivå. Det er to organisasjoner utenfor LO som kjemper om de samme medlemmene som FLT. Det er Tekna, akademikerens største medlemsforbund, og det frittstående fagforbundet NITO.

Mens FLT har hatt en vekst i antall medlemmer de siste ti årene på 13 prosent, har Tekna og NITO hatt en medlemsvekst på henholdsvis 54 og 43 prosent i det samme tidsrommet.

Her er det åpenbart at FLT og LO taper terreng. En intern kamp i LO mellom Fellesforbundet og FLT vil svekke LOs evne til å rekruttere langtidsutdannete innen tekniske fag.

Avtalen trer i kraft først i 2022. Tida fram til da bør FLT og Fellesforbundet bruke til å finne fram til en arbeidsdeling som gjør at de bruker ressursene på å organisere, og ikke krige mot hverandre.

Les også: Fellesforbundet vil organisere ingeniører i Verkstedoverenskomsten. FLT protesterer kraftig