Jo Moen Bredeveien, kommentator i Dagsavisen

«De ønsker lengre arbeidsdager». Slik er Hovedtillitsvalgt Kåre Pedersen ved TINEs sentrallager på Heimdal utenfor Trondheim sitert i boka «Jobb mindre, lev mer», som lanseres i disse dager.

«De» i det konkrete tilfellet over er arbeidsgiverorganisasjonen NHO, men det kunne like gjerne stått for «våre fremste folkevalgte», «finansdepartementet» eller «de toneangivende ekspertene».

Det er nemlig bibel og doxa i Norge anno 2024 at arbeidet er det eneste saliggjørende, og at den eneste måten vi kan beholde velferdsstaten og våge drømme om en levelig framtid, er at vi alle jobber så mye og lenge vi bare makter, og helst enda litt mer.

Må det være sånn? Det spørsmålet stiller forfatter Hege Hellvik seg i «Jobb mindre, lev mer», som har fått undertittelen «Løsninger for et bedre liv og et varmere samfunn».

Konsulenten Hellvik har selv opplevd det vi kaller tidsklemma, som hun beskriver som plutselig gråt, en ubegripelig følelse av utmattethet og dårlig samvittighet ovenfor partner, barn og andre relasjoner.

Svaret er selvsagt at ja, det må være sånn. For alle vet jo det: Vi trenger flere folk i arbeid, ikke færre. Flere timer i uka og flere år av livet vårt. Det står det nemlig i Perspektivmeldingen, og i Høyres partiprogram.

Hvem bryr seg da om «mandagssyndromet», altså at studier viser en overvekt av hjerteinfarkt mandag morgen, noe som kobles til høyt arbeidspress, når selve velferdsstatens framtid står på spill?

Det er fra Hege Hellvik jeg lærer om dette syndromet. I en bok full av slike eksempler, slår forfatteren fast omtrent midtveis at nei, det kan ikke være sant. Det må ikke være sånn.

For viser ikke Finansdepartementets egne tall at norske husholdninger i snitt vil ha 60 prosent mer til privat forbruk i 2060 enn i 2017 om produktivitetsveksten blir på moderate 1 prosent i året? Og tall fra samme sted at vi vil få «bare» 25 prosent mer å rutte med i snitt om vi reduserer arbeidstiden og innfører sekstimersdagen?

Forbruksvekst blant et folk som allerede forbruker mest i Europa – var det noen som nevnte klima?

En annen verden er mulig. Eller i det minste sekstimersdagen. Hellvik viser en rekke eksempler fra naboland på at kortere arbeidsdag gir mindre sykefravær og mer motiverte ansatte – og at produktiviteten går opp, ikke ned.

«Jeg blir oppgitt når jeg hører spørsmålet: Har vi råd til å jobbe mindre? Vi må se omvendt på det: Vi tjente mye på sekstimersdagen». Det er ikke radikaler som siteres her, eller en miljøvernaktivist. Det er Jan Eiler Wessel, daværende meierisjef på TINE Heimdal.

Han vet hva han snakker om. Motsatt all konvensjonell visdom, steg lønnsomheten på TINE Heimdal etter et forsøk med sekstimersdagen som begynte i 2007.

Effektiviteten per ansatte økte med 30 prosent. Siden alle beholdt lønna og dermed kostet 20 prosent mer per arbeidstime, var bedriftens produktivitetsøkning mindre. Den endte likevel på pene ti prosent mer enn før sekstimersdagen ble innført.

Og så måtte prosjektet bort. Etter tolv år gikk det som det pleier å gå med drømmen om kortere arbeidsdag: Den døde, uten at noen egentlig gir en god forklaring på hvorfor. Det er derfor den tillitsvalgte vi møtte i toppen av denne teksten snakker om dem som vil ha lengre arbeidsdager – og ikke avkreves forklaring.

Tilbake står noen få idealister ute til venstre som kjemper for kortere arbeidsdag, og en fagbevegelse som pliktskyldigst har det – lavt – på agendaen.

Og vi ender med noen små, private forsøk på å slippe unna. Individualiserte valg som silent quitting eller deltidsarbeid, og de noen få men hyppig omtalte som satser på å tjene så mye før fylte 40 at de kan trekke seg tilbake og nyte sitt otium.

Eller som Hellvik selv, som har endret sin tilnærming til arbeidslivet etter å ha søkt alternativer i årevis. Hun er mindre stresset og mindre opptatt av å jobbe seg halvt i hjel.

Men det må større grep til, på høyere nivå. For oss som individ – men også som samfunn. Og for klodens skyld. Boka til Hege Hellvik byr ikke på alle svarene, men den inspirerer til å drømme.

Hellvik viser de små, betydelige grepene vi kan gjøre for å få en bedre jobbhverdag selv – og alt det store, fantastiske vi kan oppnå om vi som samfunn, med press fra fagbevegelse, politiske partier og oss arbeidstakere, virkelig vil, sammen.

Og det uten å tape velferdsstaten på veien. Det er nemlig mulig. Vi har faktisk vært nære å få 30 timersuke.

Den amerikanske presidenten Franklin Roosevelt kunne på 1930-tallet ha sørget for kortere arbeidsuke, en idé han trodde på. Ideen hadde slått såpass rot at også Roosevelts republikanske motkandidat agiterte for den.

Så slo kapitalen tilbake, gjennom The National Association of Manufacturers, som finansierte en voldsom PR-kampanje om behovet for mer vekst og dermed alt annet enn kortere arbeidsuke.

I 1938 ga president Roosevelt etter og forlot tanken om åttetimersdagen. Så kom krigen og produksjonseksplosjonen. Resultatet ble den amerikanske forbruksveksten, som siden spredde seg verden over. Og her står vi i dag.

Men drømmen kan de ikke ta fra oss. Om at vi en dag får en vår.