Jo Moen Bredeveien

«Vi fikk ikke til et regjeringssamarbeid, men dette viser at vi kan lage rødgrønn politikk sammen».

Slik avsluttet SVs leder Audun Lysbakken pressekonferansen i Stortinget da SV og regjeringspartiene endelig kunne fortelle at de var blitt enige om statsbudsjettet for neste år.

Ryktene begynte å sive ut tirsdag formiddag om både enighet og deler av innholdet, og et stykke utpå ettermiddagen kunne NTB melde at nå var de i mål. Det var kanskje ikke helt som den hvite røyken i Vatikanstaten som melder at nå har verden fått en ny pave, men det kunne minne bittelitt.

Endelig var en skadeskutt regjering enige med budsjettpartneren SV, etter «flere netter med lite søvn», kunne de tre partilederne fortelle. Endelig kan Arbeiderpartiet og Senterpartiet få sjøsatt regjeringsprosjektet sitt for alvor, en lenge bebudet ny retning for landet.

Sett med sosialdemokratiske øyne kan man oppsummere budsjettet i følgende setning: Et på mange måter godt budsjett er blitt bedre. Så kommer det an på øynene som ser om dette er et high five-øyeblikk eller en forspilt sjanse.

Om det viktigste er at regjeringen og SV har blitt enige om et budsjett, eller om det er grunn til å gråte bitre tårer fordi budsjettet burde ha vært gjort opp i et regjeringskollegium og ikke i lavintensiv konflikt i offentligheten.

Denne høsten har vært skikkelig tøff for regjeringen. Begge regjeringspartiene er – får vi tro – helt nede på grunnfjellet på meningsmålingene. 

Grunnrenteskattjubelen fra noen måneder tilbake er blitt til kystopprør og ordførerstormløp mot egen regjering. Både i offentligheten og i Stortinget påføres regjeringen større og mindre sår, og den sliter med å forsvare seg fordi det er vanskelig å vite om neste angrep kommer fra høyre eller venstre. Fra Rødt (eller SV) eller de borgerlige.

Mye av dette, om ikke alt, kunne ha vært unngått. Om bare de tre partiene som nå er enige om pengebruken det neste året kunne ha blitt enige for litt mer enn ett år siden om å sitte i regjering sammen.

Da hadde kanskje en såkalt exit-skatt på milliardærer som rømmer landet til fordel for sveitsiske eventyr allerede vært på plass. Og finansminister Trygve Slagsvold Vedum ville ikke ha behøvd å hasteinnføre under pressekonferansen tirsdag den nye regelen som sier at det ikke lenger er nok å oppholde seg utenlands i fem år for å slippe å betale skatten sin.

Det er litt som å stenge stalldøra etter at bjellesauen Kjell Inge Røkke har tatt med seg resten av flokken ut på grønnere beite, kunne man jo hevde.

Men før vi roter oss helt bort i forvirrede bilder: De tre partiene er blitt enige om mye god politikk. 26. konsesjonsrunde legges på is til ut stortingsperioden. Letestopp etter olje er et nødvendig signal – selv om kritikken fra industrimiljøene i LO er like hard som forutsigbar.

Det er like nødvendig at de tre partiene er enige om en avtale om hjelp til Ukraina og til fattige land som rammes av krigens ringvirkninger. Og det er viktige velferdsgrep i budsjettet, med blant annet billigere SFO og tannhelsetjeneste for utvalgte grupper.

Regjeringen har brukt tiden som er gått siden den la fram sitt budsjettforslag for snart to måneder siden, til å prøve å tilpasse seg en stadig vanskeligere økonomisk situasjon for land og folk.

I tråd med SVs alternative statsbudsjett kommer det nå en dyrtidspakke med mer penger til minstepensjonister, uføre, barnetrygd, bostøtte og dagpenger. Her setter de tre partiene av i overkant av 3 milliarder kroner.

Det er påkrevd. Så er det selvsagt synd at Arbeiderpartiet har måttet gå kanossagang i offentligheten for sin manglende forståelse for dyrtidens herjinger med vanlige folk før de kunne slå i bordet med en slik pakke.

Og at det ikke er helt enkelt å forstå forskjellen mellom å bruke oljepenger og utbytte fra Statkraft for å betale for slike pakker, og hvordan den ene pengesekken tydeligvis bidrar til inflasjon og den andre ikke.

Dyrtiden og strømprisen har gnaget på regjeringen i høst. Det har også høylytte klager fra venstre om at skattepolitikken ikke er omfordelende nok – og fra høyre om at den er så urimelig at alle må skjønne at milliardærene får nok og rømmer både land og samfunnskontrakt.

Så er det selvsagt også sant at det ikke er en popularitetskonkurranse å styre landet, annet enn hvert fjerde år. Og at vi har en regjering som fikk en stri tørn og må prøve å manøvrere seg ut av en tett på umulig situasjon.

Enigheten med SV er en start på en mulig vei ut av elendigheten. Statsminister Jonas Gahr Støre mener budsjettet oppnår det viktigste: Det hegner om velferdsstaten, og det bidrar til økonomisk trygghet og omfordeling. Så får vi se om regjeringen og SV med dette klarer å roe ned et opphisset folk.

Nå har vi i alle fall et statsbudsjett som peker ut en retning for det neste året, og som prøver å ta folks økonomiske bekymringer på alvor. Og selv om mange nok vil være høylytte i sin skuffelse: Det er ikke mangel på rødgrønn politikk i dette budsjettet.

Og det er kanskje omtrent det vi kan håpe på i vår urolige verden i 2022, i et land der det som burde være politiske allierte ikke klarer å bli enige om å sitte i regjering sammen.