Jan Erik Aukan 

Mange lavtlønte, slik som oss i bussbransjen, har hatt det økonomisk tøft i flere år og det fortsetter. Dyrtiden slipper ikke taket.

For mange har det blitt normalen å jobbe langt over full stilling bare for å få endene til å møtes.

Det var et håp om bedring da renta skulle ned. Nå varsles det i stedet nye renteøkninger, samtidig som prisene, spesielt på mat, fortsetter å stige. Dette er i ferd med å bli uutholdelig.

For mange av oss fremstår det som uforståelig at renta skal økes på grunn av prisvekst som i stor grad kommer fra utlandet.

Renteøkninger stopper verken krig eller påvirker globale energipriser, de rammer først og fremst vanlige folk her hjemme. Resultatet er at hverdagen blir enda vanskeligere for dem som allerede sliter.

Samtidig har lavtlønte liten mulighet til å hente inn det tapte gjennom lønnsoppgjørene. Frontfagsrammen fungerer for oss i praksis som et tak, ikke en norm. Det betyr at lønnsøkningen i kroner blir langt lavere enn for dem med høyere lønn.

Jeg vil påstå at vi i dag ikke får reell kompensasjon for prisveksten.

Dette merkes ekstra godt nå. Mange av mine medlemmer i bussbransjen forteller om en svært presset økonomi. Og nå står vi foran enda en runde med dyrtid og økte renter.

Her må LO på banen, dette går ikke lenger. Mandatet til Norges Bank må endres. I dag fremstår det som om renta heves nærmest automatisk når inflasjonen øker, uten å skille mellom innenlands og importert prisvekst. Det svekker tilliten til systemet.

For det andre må lavtlønte få en større del av kaka. Vi trenger høyere sentrale tillegg og en ny, mer treffsikker lavlønnsmodell. Altfor mange faller utenfor dagens ordninger og sakker stadig akterut i lønnsutviklingen.

Samtidig ser vi at høytlønte og lederlønninger øker kraftig. Forskjellene i samfunnet vokser i rekordfart. Det er en utvikling vi ikke kan akseptere.

Nå er det nok.