Stein Reegård

Det ble en viss oppstandelse i Stortinget før jul, da finansminister Vedum skulle ha skyldt på EØS-avtalen da han fremsto gjerrig på lønnsstøtte som ledd i regjeringens «Corona-tiltak» overfor utsatte arbeidstakere og bedrifter.

Saken er egnet til å illustrere at et omtrentlig regelverk («Statsstøtteregelen», artikkel 61 i EØS-avtalen) lett kan få både en god og en dårlig side:

1.    Den «gode» er at den medvirker til at norske varer og mange tjenester som ønskes solgt utenlands, er automatisk «gangbare» i alle EØS-land, uten nærmere grensekontroll eller godkjennelse.

2.    Den «dårlige» er potensialet for uheldig innblanding i organiseringen av stat og kommune; omtalt ved flere anledninger i min spalte i Dagens perspektiv. Der omtales  forslag som i 2018 kom fra et utvalg (Hjelmeng-utvalget) under Næringsdepartementet om at kommunale tjenestetilbud skulle ilegges lønnsomhetskrav og behandles mer som næringsvirksomhet.

Det kan nok oppfattes som tema for økonomisk- politiske nerder å terpe på dette. Men når vi lever av en velstand og et næringsliv basert på globalisering, er det nok fint om både politikere og andre er litt nerdete. Hvis ikke, overlates viktig nasjonal politikk til regelstyring som kan gi både unødig byråkrati og mer  «marked» enn det som er demokratisk forankret i både Norge og EU.

Statsstøtteregelen er den mest politikknære i EU-retten. Den kommer til å ha en sentral rolle når EUs «Green deal» for klima og energi skal bli praktisk politikk i tida framover. Skatt, offentlige støtteordninger, anbud og eierskap er noe som ganske sikkert vil bli gjenstand for ny styring i en justert nærings- og handelspolitikk.    

Regelen bidrar til trygg eksport

Det viktigste ved Statsstøtteregelen ligger i dens bidrag til felles marked og stabil forutsetning for eksport og import EØS-landene imellom. Denne siden er mer utviklet enn i noen annen økonomisk avtale på tvers av land. Den forebygger handelskriger som vi ellers ser mye av rundt i verden. Norge utsettes også for slike blant annet når det gjelder laks til Kina, Russland og USA. Og vi ser allerede tilløp til handelskrig i Nord-Irland mellom Storbritannia og EU i kjølvannet av Brexit.

I (det som ble) EØS sin opprinnelse på tidlig 1950-tall skulle man utvikle et mer handlende og samarbeidende Vest-Europa. Da trengte man koordinering av staters adferd gjennom regler. Alternativet kunne vært oppbygging av planøkonomi på overnasjonalt nivå, styrt fra Brussel. Den økonomiske hensikt med slik koordinering er å unngå at stater som åpner sine grenser for utenlandske bedrifter, ikke på en ukontrollert måte senere skal kappes om å gi for eksempel lønnsstøtte til eget næringsliv. Et slikt ukontrollert kappløp gir usikre forutsetninger for den handel særlig små land tjener mye på i lengden.

I det norske tilfellet før jul med støtte til arbeid og næring, kunne en tenke seg at støtten kunne bli motvirket av at andre land gjør noe tilsvarende der det kunne være utenlandsk konkurranse. Dersom andre land gir sine virksomheter like mye penger eller mer enn det vi gjør i Norge, ville norske bedrifter få gode argumenter for å kreve enda en dose. Og så kunne en runddans med subsidier være i gang; slik vi så i Norge og andre land blant annet på 1970- tallet for flere industrinæringer. Det ble brukt mye statlige penger på noe som få tjente på i lengden, fordi det ene lands tiltak ble motvirket av andres.  

Men så avsporet regelen til uheldig innblanding i stat og kommune

Grunnlaget for slik overnasjonal regulering med tanke på handel, var at den skulle dreie seg om forhold av grenseoverskridende betydning. For å utgjøre et reelt problem for det felles indre marked, måtte de ha «samhandelseffekt», som det heter i hovedregelen. Regelen var ikke myntet på velferd og tjenesteyting i den nasjonale økonomi.

En avsporing kom imidlertid i en periode gjennom rettspraksis i EU. Denne truet et juridisk dominert utvalg med å dra spesielt langt i Norge. Kommunale idrettshaller, kulturtilbud og endog kanskje SFO og kulturskole skulle innpasses i en overnasjonal handels- og markedslogikk. Hjelmeng-utvalget ble mest kjent for forlaget om at  tjenestetilbud skulle ilegges lønnsomhetskrav og behandles mer som næringsvirksomhet. Det skulle bli skatt på kommuner, ekstra byråkrati og underutnyttelse av offentlige bygg og anlegg som påregnelig konsekvens.

Det var her to prinsipper som lot seg avspore i den juridisk praksis, og tidvis mer ivrig i Norge enn i EU-land:

• Man glemte at offentlig tjenester skal falle utenfor markedslogikken. Det er derfor slike tjenester er etablert i den form de har og ikke som markedstilbud

• Den overnasjonale regulering skal ta seg av forhold som er grensekryssende og ikke blandes inn i lokal eller nasjonal økonomisk virksomhet

Uten grensekryssende virkning, har ikke overnasjonal kontroll noen rasjonell handelsmessig begrunnelse. Den juridiske praksis i EU har sporet av via en annen begrunnelse enn den opprinnelige; nemlig kampen mot statlige underskudd og uholdbar statsgjeld. Også i Norge kunne det nok være behov for mer budsjettdisiplin. Men vi har verken euro, som skal beskyttes, eller stor statsgjeld. Og det har i hvert fall hatt liten mening å trekke avsporingen lenger enn i EU selv.

Regelrådet (en faginstans utenfor departementene) mener i en uttalelse å påvise at norske utredninger av EØS-relevant regelverk ofte er dårligere enn utredningen av nasjonal politikk. Man ser blant annet at «det faglige innholdet i forslagene fra EU ofte er lite forklart i de norske høringsdokumentene». Denne kritikken berører flere departementers område. Men det er embetsverket til finansministeren vi omtalte innledningsvis som er mottaker av de høringsinnspill som kommer. Det er dermed førsteinstans for oppfølgingen av forbedringsbehovet i det som i regjeringskretser kalles Utredningsinstruksen.