Jo Moen Bredeveien, kommentator i Dagsavisen

Det lå der som en boblende frustrasjon i hele sommer. Ferien og avbrekket fra den daglige nyhetsstrømmen gjorde meg mindre godt enn jeg trodde det skulle gjøre. Jeg klarte ikke å slippe tanken om at de svikter.

Ola Borten Moe. Anette Trettebergstuen. Ja, Tonje Brenna også, selv om hun ble sittende (og Bjørnar Moxnes, selv om det skjer på en litt annen måte, så han skal få fred i akkurat denne teksten). Alle har de sviktet – og de er ikke alene.

Det handler ikke om at de har gjort det vanskelig for Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum og resten av regjeringen. At regjeringen dummer seg ut er irriterende og pinlig, men knapt egnet til å prege en lat ferie.

Sviket er langt mer grunnleggende enn som så. Hangen til habilitetsbrudd, vennetjenester og mer enn tvilsomme aksjekjøp er et svik mot en hel bevegelse. Mot en drøm mange holdt høyt om en annen utvikling av samfunnet.

100. Det er antallet mandater norsk venstreside og dens venner vant på Stortinget ved valget i 2021. Det er bare to knappe år siden det norske folk tydelig sa at nok var nok. Nå ville flertallet ha en annen utvikling av samfunnet enn den kursen Erna Solbergs borgerlige regjering hadde staket ut.

Det var et nei til mer privatisering av velferden, et nei til New Public Management-styring, et nei til sentralisering og mer byråkratisk styring. Et ja til mindre forskjeller, samhold og demokratisk kontroll.

Regjeringen har slitt siden det ble tydelig at den hadde oversolgt sine visjoner om en annen samfunnsutvikling. Mange har blitt skuffet over at kampen mot NPM i virkeligheten viste seg å være kampen for å gjenopprette lærerutdanning på Nesna, og at desentralisering ikke betyr så mye mer enn å gjenopplive gamle fylker.

Og selvsagt: Over at det ikke ble vanlige folks tur denne gangen heller, på grunn av inflasjon og dyrtid og fordi milliardærene raslet med sablene.

Alt dette skuffer mange. Men det er vanskelig å kalle det et svik. Vi er vant til at politikere overselger budskap, og til at partier er mer radikale i opposisjon og regjeringsplattformer enn i praktisk politikk.

Det vi ikke er vant til – og ikke skal bli vant til – er at regjeringsmedlemmer så tydelig setter seg selv og sine over våre interesser.

Det heter tydeligvis ikke «vi» lenger, i alle fall ikke «det store vi», som i en bredt sammensatt norsk venstreside som står sammen om noen politiske mål.

Det heter «jeg», og i beste fall «jeg og vennene mine», og i Ola Borten Moes tilfelle: Barna som skulle sikres økonomisk av aksjeplasseringen, ifølge ham selv på avskjedspressekonferansen for snart to uker siden.

Det er trolig vanskelig å stå på for å styre markedskreftene samtidig som man er opptatt av å utnevne venner til viktige og godt betalte verv i samfunnet.

Trolig også når man er opptatt med å investere penger tjent på olje i våpenaksjer. Det kan fort få en til å glemme at man er del av noe som er større enn en selv.

Nei da, det er ikke bare statsråder i sentrum-venstre regjeringen Støre som har blitt tatt med hånda dypt nede i honningkrukka de siste årene. Jada, det er mange dyktige politikere i Norge som står på for fellesskapet.

Men det oppleves ekstra tungt når en historiske sjanse, de 100 mandatene, kastes bort på denne måten. Når folk på venstresiden tydeligvis har glemt hvor de kommer fra.

Så la oss minne dem på det: Dere er en del av en bevegelse. Den makten dere har fått, er høyst midlertidig, noe både Borte Moe og Trettebergstuen har fått lære i sommer. Men enda viktigere: Den makten dere har til låns, skyldes at mange i det som av og til kalles «Samholds-Norge», i by og bygd landet over, har kjempet for dere.

Folk har stått på stand, de har delt ut løpesedler, de har kjempet i kommentarfelt og på dugnad, og flere av dem har stått på i tiår etter tiår. For at dere skal styre landet i en retning de har tro på.

Dette er folk som vet hvor de kommer fra og hvilke skuldre de står på. Arbeiderbevegelsen i Norge har en 170 år lang historie, fra den spede begynnelsen med Marcus Thrane til Arbeiderpartistaten i etterkrigsårene til dagens sene sosialdemokrati. Folk har kjempet og slåss.

Dette er arven dagens regjering står i. Dette er arven statsrådene i regjeringen Støre som har måttet gå, har sviktet. Alle som en av dem.

Venstresiden hadde en unik mulighet til å forme landet i sitt bilde for mindre enn to år siden. Mye av den muligheten forsvant med krigen i Ukraina og i passiviteten overfor høye strømpriser. Resten kan ha gått tapt på grunn av politikere som ikke ser annet enn seg selv og sine.

Det er mulig det hele bare er en karrierevei for våre folkevalgte. For vanlige folk er det derimot blodig alvor.

Det er disse vanlige folkene som blir sviktet når politikere bare ser seg selv samtidig som matkøene hoper seg opp og bankene venter en rekke tvangssalg i høst. Disse folkene og en lang, stolt historie – og drømmen om en bedre framtid.

Den tanken har plaget meg gjennom ferien i sommer. Og den plager meg fortsatt.