Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Erna Solberg har brutt sommerstillheten og startet den lange valgkampen.

Det er under 14 måneder til neste stortingsvalg. Høyre-lederen er bekymret over den lave veksten i produktivitet her til lands. Derfor går Solberg ut i Dagens Næringsliv med et ønske om en ny produktivitetskommisjon.

Den forrige kommisjonen leverte sine anbefalinger i 2016. Men nå vil Solberg ha en oppdatering. I tillegg ser Høyre for seg at de nordiske regjeringene går sammen om å få en ekspertgruppe til å se på hele Norden, slik at de fem landene i vår region av verden kan lære produktivitet av hverandre.

«Høyre snakker som om produktiviteten i Norge har falt. Det har den ikke. Norge ligger helt i verdenstoppen i hvor mye som produseres i løpet av en arbeidstime», kontrer Ap-nestleder og arbeidsminister Tonje Brenna.

Hun er oppgitt over at Høyre «snakker ned» situasjonen i norsk økonomi.

La oss først se nærmere på hva vi snakker om.

Produktivitet er et mål på hvor godt vi utnytter ressursene i økonomien, altså hvor mye vi produserer av varer og tjenester ved hjelp av arbeidskraft og investeringer i maskiner og bygninger.

Produktivitet måles vanligvis som brutto nasjonalprodukt per utført timeverk. Ut fra denne målestokken er Norge blant de mest produktive landene i verden, bare slått av Irland og Luxembourg.

Her bør det poengteres at Norges høye produktivitet i stor grad skyldes inntektene fra olje og gass. Og oljealderen er snart på hell. Samtidig bør det legges til at Irland og Luxembourg kommer høyt på lista som følge av at mange globale selskaper registrerer inntektene sine i disse landene for å spare skatt.

Økt produktivitet er over tid den viktigste kilden til velstandsøkning og reallønnsvekst.

Og faktum er at vi de siste ti årene har hatt lavere vekst i produktivitet enn det som lenge var vanlig.

Her har Erna Solberg åpenbart et poeng. Men det dreier seg tross alt om en vekst, og ikke en nedgang – som vi kan få inntrykk av når vi leser budskapet fra Høyre.

Lavere produktivitetsvekst er ikke noe særnorsk fenomen. Norge er i samme situasjon som mange av våre handelspartnere.

Dette er en fattig trøst, og må derfor ikke bli noen hvilepute. Spørsmålet er så hva vi kan gjøre her til lands for å bli enda mer produktive.

Svaret er ikke å løpe fortere. Men vi må jobbe smartere – både i private bedrifter og offentlig virksomhet.

Vi må ta i bruk ny teknologi på en fornuftig måte, uten å la oss bli styrt av kunstig intelligens. Tidligere statsminister i Sverige, Stefan Löfven, sier det treffende.

Han frykter ikke ny teknologi, men gammel. Sosialdemokraten Löfven har lang bakgrunn som industriarbeider og fagforeningsmann, og han vet derfor bedre enn de fleste hva det handler om.

Den industrielle revolusjonen på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet ble starten på den store velferdsutviklingen rundt om i verden. Bedre samferdselsløsninger fulgte i kjølvannet og satte fart på global handel. Så fikk vi datarevolusjonen, og nå er det kunstig intelligens som gjelder. Den nordiske samfunnsmodellen har etter hvert blitt et forbilde for stadig flere land. Dette gir en viss grunn til optimisme.

Men det er et skår i gleden.

Det blir nemlig stadig flere eldre her til lands og dermed en lavere andel yrkesaktive til å sørge for verdiskapning og velferd. Vi må også forberede oss på det grønne skiftet og det faktum at den norske olje- og gassproduksjonen vil være halvert rundt år 2050. Derfor må vi se bak tallene og feste blikket på det som skjer på fastlandet. For der er ikke Norge på verdenstoppen.

Regjeringen spår at årets produktivitetsvekst i Fastlands-Norge blir på fattige 0,6 prosent. Dette er riktignok på linje med veksten de siste 10–15 årene, men vesentlig lavere enn det som var «normalen» i den langvarige glansperioden. Da var det en vekst i produktivitet på rundt to prosent årlig. Men i 2006 skjedde det et taktskifte, både internasjonalt og i Norge.

«Det er ikke klart hva som er hovedårsaken til denne globale trenden», skriver regjeringen i nasjonalbudsjettet for 2024.

Det antydes imidlertid at potensialet for vekst ikke lenger er like stort. En annen forklaring kan være svekket konkurranse i markedene. En tredje forklaring er at det i økende grad produseres immaterielle varer og tjenester som er vanskelige å måle.

Samtidig må vi se på produktivitet med et bredere blikk, se på hva vi får ut av samfunnets samlede ressurser. I Norge er sju av ti personer i alderen 15 til 74 år sysselsatte. Det kan blant annet forklares med at sysselsettingen blant kvinner er så høy. I EU/EØS-området er det bare Nederland og Island som har en høyere andel av befolkningen i jobb enn Norge.

Mange av vurderingene Erna Solberg etterlyser, vil vi få presentert i to dokumenter som regjeringen legger fram neste måned.

Det dreier seg om perspektivmeldingen og arbeidsmarkedsmeldingen. Disse to dokumentene skulle egentlig ha blitt lagt fram før sommeren, men ferdigstillelsen ble forsinket på grunn av at byråkrater, organisert i Akademikerne, var i streik.

I perspektivmeldingen får vi presentert de langsiktige økonomiske utfordringene. Arbeidsmarkedsmeldingen vil ventelig komme med konkrete forslag til hvordan vi kan få enda flere av dem som står utenfor arbeidsmarkedet helt eller delvis inn i jobb.

På denne bakgrunn blir det neppe behov for en ny produktivitetskommisjon, slik Solberg etterlyser. Men hennes idé om en nordisk ekspertgruppe er god. En sammenligning med nordiske naboland vil gi interessante svar på hvordan Norge kan klare seg med lavere inntekter fra oljevirksomheten.

Vi må legge til grunn at Norge er et høykostland.

Norges muligheter til å hevde seg i den internasjonale konkurransen er derfor å være mer produktiv enn andre. Enkelt sagt jobbe enda smartere. Det blir avgjørende å ligge i front teknologisk.

En flat struktur på arbeidsplassene gir også resultater. Høy organisasjonsgrad og et tillitsbasert samarbeid mellom fagbevegelsen, arbeidsgiverne og politiske myndigheter er en forutsetning for at den norske modellen skal virke produktivt. Arbeidstakerne må få sin rettmessige del av verdiskapningen.

Statistikk kan lett misbrukes.

«Løgn, forbannet løgn og statistikk», sa den britiske statsmannen Benjamin Franklin en gang. Uenighet om politiske virkemidler og retning er en styrke for demokratiet.

Men Erna Solberg og Tonje Brenna må slutte å snakke forbi hverandre. Bruk statistikken riktig. Det er et ubestridt faktum at veksten i produktivitet nå er lavere enn det den var i tidligere tider, men det er tross alt vekst. Legg slike fakta til grunn. Da får vi et bedre og mer opplyst politisk ordskifte.