Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Korona-pandemien snudde naturlig nok opp ned på alt. Men politisk har det også blitt et spesielt år, ikke minst for statsminister Erna Solberg. I morgen oppsummerer hun på den tradisjonelle halvårlige pressekonferansen. Her blir ventelig koronaen nok en gang tema, men den politiske situasjonen bør også gi grunnlag for noen refleksjoner.

Erna Solberg startet året i en ønsket posisjon. Hun ledet nemlig en firepartiregjering med et parlamentarisk flertall i ryggen. Det var hennes drømmeregjering. Det startet jo med at hun fikk Frp med på laget fra starten i 2013. Så sluttet Venstre seg til, og til slutt krøp også KrF til korset. Regjeringsprosjektet ble fullbyrdet på nyåret 2019.

Men Adam (Erna) ble bare ett år i paradis. Da hadde Frp fått nok av samarbeidet med KrF og Venstre. Politikken ble for grå i Frp-grasrotas øyne. Siv Jensen & co forlot regjeringen. Nå var tiden inne for å finpusse Frp-profilen og kjempe fram blanke gjennomslag i dragkamp med regjeringen. Dette var indremedisinen som skulle løfte Frp til gamle høyder. Og som paradoksalt nok kunne ha hjulpet Erna Solberg til fortsatt regjeringsmakt.

Allerede mens Siv Jensen var finansminister startet regjeringen arbeidet med å skissere utfordringene for de neste tiårene. Den såkalte perspektivmeldingen var på tegnebrettet til økonomene i Finansdepartementet. Siv Jensen kastet imidlertid kortene, og Jan Tore Sanner fikk jobben med å plukke dem opp. Han kalte regjeringen inn til et stort seminar i februar og tegnet mørke skyer på horisonten. Beskjeden var at politikerne må holde igjen på bruken av oljepenger.

Men så kom korona-pandemien. Kladden til perspektivmeldingen var uaktuell og ble lagt i skuffen. De økonomiske utfordringene ble plutselig snudd opp ned. Vanlige politiske saker kom også i skyggen for pandemien, og Fremskrittspartiets muligheter til å blomstre visnet hen. Nå var det den nasjonale dugnaden som gjaldt, og da ble det umusikalsk å ri politisk kjepphester.

Erna Solberg fikk fort merke at regjeringen ikke lenger hadde flertall bak seg i Stortinget. I sak etter sak slo Frp seg sammen med den reelle opposisjonen. Frp, Ap, Sp og SV utgjorde «firerbanden» som stakk kjepper i hjulene for regjeringen. Langtidsplanen for Forsvaret ble sendt i retur, bare for å nevne en sak.

På den annen side sørget disse fire partiene også for at mange av krisepakkene ble kraftig forbedret. Oljemilliardene satt løst. Framtidsrettete politikere har klokelig sørget for at Norge nå har over 10.000 milliarder på bok, og det er nettopp i krisetider at det er fornuftig å bruke av disse.

Frp har en fristilt rolle, men partiet er likevel regjeringens støttehjul. Det fikk vi erfare da statsbudsjettet for 2021 skulle vedtas. Frp fikk gjennomslag for lavere avgifter på varer som lokker mange nordmenn til å handle i Sverige. Men regjeringen hadde ingen kvoteflyktning å gi. Her sto både KrF og Venstre hardt på tallet 3.000. På den annen side ville ikke Frp bidra til regjeringskrise på toppen av korona-krisen. Erna Solberg ble reddet av krisen.

Men Erna Solberg står fortsatt i en politisk krise. Motbakken er bratt. Høyre gjør det riktignok rimelig godt på meningsmålingene selv om noe av korona-effekten synes å forsvinne. Men både KrF og Venstre har lenge ligget stabilt under den magiske sperregrensen på fire prosent. Og Frp har ikke fått noen gevinst av tilværelsen i opposisjon. Samtidig stikker den politiske jokeren Senterpartiet av gårde med mange borgerlige velgere.

Det verste for Høyre-lederen er likevel at avstanden mellom ytterpunktene i den borgerlige leiren har blitt lengre. Her opptrer kamphanene som hund og katt. Brobyggeren Erna Solberg kommer til kort.