JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Kronikk

Et tøft yrke som ofte ses ned på

Lær deg navnet på vekteren du går forbi daglig, oppfordrer Aram Zaheri.

Lær deg navnet på vekteren du går forbi daglig, oppfordrer Aram Zaheri.

Vidar Ruud / NTB

Dette er et meningsinnlegg. Send inn debattinnlegg til debatt@lomedia.no
De fleste har nok snakka med eller trengt hjelp fra en vekter på et eller annet tidspunkt i livet.

Tillitsvalgt i Norsk Arbeidsmandsforbund

Vi er en yrkesgruppe som har som jobb å ta vare på sikkerheten i samfunnet. Ofte er vi først på stedet før politi, ambulanse eller brannvesenet når noe alvorlig har skjedd.

Vektere redder årlig mange liv, og hjelper mennesker som er skadet eller i vanskelige situasjoner.

Vi jobber for sikkerhet på store arrangementer og festivaler, jobber på sykehus, i resepsjoner, streifer på arbeidsplasser for å sikre at alt er i orden, på flyplasser, responderer på innbruddsalarmer og sikrer trygge verditransporter.

Kanskje har du også blitt avvist på et utested, fått beskjed om å ta en runde rundt bygget eller fått hjelp til å bestille en taxi hjem når det har blitt noen glass for mye og alle vennene er forsvunnet?

Likevel er vekterjobben ofte sett ned på.

Vi har mange stereotyper. Vi blir kalt tyttebærpoliti, folk vitser om at vi bare er muskler og ingen hjerne. Jeg ler stort sett av dem, men det jeg ikke ler av er hvordan mange vektere opplever dårlig behandling på arbeidsplassen sin.

Noen firmaer og bedrifter som leier oss behandler oss annerledes enn øvrige ansatte, fordi vi er eksterne selv om vi kan jobbe der i mange år og firmaene er fornøyd med jobben vi gjør. Ofte er vi eneste vekter på skiftet og mange mangler et fellesskap i hverdagen.

Du vet den følelsen av at ingen sier noe så lenge du gjør alt riktig, men den minste feil blir kommentert?

Dette har et navn i sosionomenes fagspråk «Negativity Bais» eller «Negativity Effect». Det er når mennesker vektlegger de få eller små negative tingene som oppstår fremfor å se helheten. Du har kanskje opplevd det selv, og kanskje mange ganger. Vektere opplever det daglig. Vektere kan ha gjort en god innsats på arbeidsplassen din som ikke blir lagt merke til i det lange løp.

Dette var noe av det første jeg lærte meg da jeg gikk inn i jobben hos Securitas hvor de sa «Hvis vi får beskjed om vekterne våre så er det stort sett noe negativt, hvis vi ikke får det så betyr det at alt er sånn som det skal være». Dette er en sannhet de fleste vektere opplever.

Noen tror at vi er roboter og kan kreve ekstreme ting. Min første jobb, eller objekt som det heter på mitt fagspråk, var Nasjonalmuseet. Etter at jeg sluttet ble jeg fortalt at vekterne måtte stå rett opp og ned i salene og aldri fikk lov til å sitte selv når det ikke var publikum til stede i salene. Ikke nok med det, vektere fikk ikke lov til å drikke vann i salene, av hensyn til kunsten.

Det er tøft å stå ei hel vakt, tøft å ikke kunne drikke vann en varm sommerdag og en påkjenning å skulle være årvåken hele tiden. Så hvis det verket i skjelettet ditt av stå eller eller du var tørst så hadde du bare ti minutter kort pause, samt en halvtime lunsjpause hvor du kunne sitte, altså 40-60 minutter av åtte timer.

Nasjonalmuseet var mer bekymra for vannsøl i salene, enn helsa til vekteren som skulle stå der i sju og halv time. For meg vitner det om et instrumentelt syn på folk.

Nasjonalmuseet valgte å skifte ut rundt 150 av vekterne da det var ny anbudsrunde på vakthold. Verken museet eller vaktselskapet valgte å benytte virksomhetsoverdragelse av Securitas vekterne og mange ansatte mistet sine faste stillinger på Nasjonalmuseet.

Dette viser en usolidarisk holdning fra både museet og selskapet som tok over.

Nasjonalmuseet svarer på påstandene

Vektere er viktige i samfunnet. Dette gjelder også i Nasjonalmuseet, hvor vektere gjør en god jobb med å passe på både publikum og kunsten. 

Påstandene som gjengis om vekternes arbeidshverdag ved Nasjonalmuseet helt uriktige. Det kommer også frem i teksten at disse påstandene bygger på annenhåndsinformasjon.

Alle vektere har alltid hatt mulighet til å ha med seg vannflaske på jobb, også vektere som står i salene. Alle vektere har også alltid hatt mulighet til å sitte når situasjonen tillater det. Utover dette er det hyppig rullering av posisjoner, i tillegg til lunsjpause og små pauser ved behov, nettopp for at ingen skal måtte stå ett sted en hel arbeidsdag. Det er vaktselskapets ansvar å håndtere dette.

At Nasjonalmuseet byttet vaktselskap for halvannet år siden, er også et tema. Her gjentas uriktigheter som at «Nasjonalmuseet valgte å skifte ut rundt 150 av vekterne da det var ny anbudsrunde på vakthold.» Til dette ønsker vi å bemerke at vaktselskapet som tidligere hadde vaktholdet på Nasjonalmuseet, ga uttrykk for at de ønsket å beholde sine ansatte, fordi vaktselskapet selv hadde behov for disse andre steder.

Rune Bjerkås, avdelingsdirektør for administrasjonsavdelingen

Vekteryrket er ofte ensomt, enten man er ute på oppdrag alene eller den ene innleid på en jobb hvor ingen ansatte kan navnet ditt. Derfor er det viktig å bygge sterke fellesskap gjennom fagforeningen. Når du ikke treffer kollegaene dine på jobb, trenger du andre arenaer for å diskutere erfaringer, finne gode løsninger.

Vi må jobbe for å heve status og lønn. Vektere har et utsatt yrke, alt for mange opplever å bli spyttet på, slått og skadet, en av fire vektere har opplevd å bli skadet på jobb. I dag har vi ikke godt nok vern i jussen om vi blir skadet på jobb. Vektere er sammen med ansatte i politi, psykiatri og kriminalomsorgen øverst på statistikken over yrker som er mest utsatt for vold og trusler. Vi har mange utfordringer som må tas tak i og som løses best i fellesskap.

Sannheten er at samfunnet er avhengig av oss. Uten vår sikkerhetskompetanse stopper samfunnet opp. Vi vektere finnes mer enn bare på kjøpesentre, som kanskje er det folk som oftest forbinder med vektere.

Da jeg jobbet på et hemmelig objekt husker jeg områdelederen min sa hver gang han tok over etter skiftet mitt: «du har gjort en tjeneste for Norge». Ofte kan en sånn setning høres hul ut, men han mente faktisk det han sa. Det var fordi vi visste hvor viktig sikkerheten var.

Til tross for at vi er nødvendig for samfunnets sikkerhet, betales vi dårlig og behandles ofte dårlig. Det er få av mine kollegaer som ser for seg å bli i yrket til pensjonsalder. Det gir en høy utskifting og vi går glipp av muligheten til å bygge gode fagmiljøer hvor folk trives og utvikler seg. Skal vi bli sterke og få mer gjennomslag må vi også klare å verve alle de deltidsansatte studentene og de som så for seg at de bare skulle bli i yrket ei kort stund.

Så en kort oppfordring til slutt; lær deg navnet på vekteren i resepsjon du går forbi daglig. Spander et smil til de som haster forbi deg på togstasjonen eller kjøpesenteret, send en vennlig tanke til de som jobber mens du sover.

Og er du vekter, men ikke organisert? Meld deg inn i Norsk Arbeidsmandsforbund, vi er her for å ivareta deg i vårt fellesskap. Fordi fellesskap fungerer.

Warning
Annonse
Annonse