Per Emil Skjelbred

Sene nattetimer. Lav lønn. Fulle folk og spytørking. Dette er hverdagen for oss som jobber i barbransjen. Etter to år bak disken undrer jeg meg ennå over hvorfor min bransje ikke evner å organisere seg. Jeg har selv diskutert organisering med mine arbeidskamerater opptil flere ganger, likevel har det aldri ledet til mer enn ønsketenkning om tariffavtale og påvirkning. Hvorfor er det sånn?

En av hovedutfordringene synes å være at en stor andel av oss som jobber i barbransjen har en løs tilknytning. Vi jobber deltid, både frivillig og ufrivillig. Vi ser på arbeidet som noe midlertidig, noe vi bare skal gjøre mens vi venter på noe bedre eller mens man fullfører en utdanning. Slike holdninger er med på å true fundamentet i norsk arbeidsliv - høy grad av organisering. Dette er selvsagt ikke et problem som er unikt for barbransjen, men mine erfaringer tilsier at dette er noe som må settes høyere på dagsorden. Her er noen av løsningene som kan fungere.

For det første må vi sørge for at det å være organisert ikke er synonymt med det å ha en hel og fast stilling på en arbeidsplass du skal jobbe på resten av livet. Dette starter i skolen. De nye læreplanene må legge opp til at det læres om fagforeninger helt fra barneskolen av. Landet ble ikke bygga av Arbeiderpartiet, men av arbeiderbevegelsen. Dette er viktig. Det var de tidlige fagforeningene som sikra oss allmenn stemmerett og som la fundamentet for alle de viktige seirene til fagbevegelsen i løpet av 1900-tallet.

For det andre er det behov for en mer aktiv organisering av EØS-arbeidere og andre utenlandske arbeidere innenfor utelivsbransjen. Skal vi bygge opp sterke foreninger innenfor hotell og restaurant, må vi ha med alle på arbeidsplassen. Her er det behov for at alle, både fagforeningsfolk og partifolk, tar ansvar og blir med på dugnad. LOs Sommerpatrulje er et godt verktøy, men vi har behov for å jobbe aktivt med dette hele året.

Til sist er det behov for å øke fagforeningsfradraget. Utelivsbransjen er allerede blant de lavtlønna yrkene i Norge. Det å øke fagforeningsfradraget kan fjerne den økonomiske byrden fra mange slitne skuldre. Et krav til en ny regjering i 2021 bør være at det første statsbudsjettet skal doble fagforeningsfradraget i første omgang.

Og jeg skal være ærlig. Jeg er heldig som jobber i den baren jeg jobber i. Jeg har bra sjefer som er positive til at vi organiserer oss. Jeg har langt i fra de verste gjestene som frekventerer Oslos uteliv.

Men, jeg blir fortsatt skjelt ut når jeg nekter berusa mennesker servering. Jeg og mine kollegaer må fortsatt bruke ekstra lang tid på stenging fordi noen har kasta opp inne på toalettet. Vi må fortsatt plukke opp de brukte snusene folk legger fra seg på bordet. Jeg tjener fortsatt bare 161 kroner i timen. Jeg synes ikke det er så veldig kult. Men jeg gjør det fordi det var den jobben jeg fikk.

Det er feil å ta til takke med forholda slik de er i dag og si at det er godt nok. Derfor må vi kjempe. Arbeidet må starte nå! Vi i arbeiderbevegelsen kan ikke si oss fornøyde med allmenngjort tariff. Vi må anerkjenne at fagforeningsfolk er mer enn industriarbeidere. At de også kan være bartendere på hipsterbarer på Grünerløkka og servitører på Aker Brygge!