Stein Reegård

Bakgrunnen er rekkevidden av prinsippet om åpne tjenestemarkeder, hvis eldreomsorg betraktes som slik tjeneste. I utgangspunktet skal landene bestemme det selv. Men det oppstår jevnlig saker der noen mener EU-regler kan brukes til å fremme kommersielle aktører f eks i sykehjem.

Det dreier seg altså om den løpende delingen mellom kommuner og selskaper. Regelverket er uklart og kommersielle kan ha interesse av å begrense kommunens styringsrett.

I sommer kom en vurdering fra EU-domstolen til fordel for spanske myndigheter (14.juli) som kan få betydning for aktuelle saker på velferdsområdet i Norge.

Hos oss verserer allerede saker om norske sykehjem og barnehager der leverandørene Norlandia, Stendi og PBL utfordrer myndigheters styring av disse sektorene. Den ferske EU-saken dreier seg om «sosiale tjenester» og statenes rett til å foretrekke ideelle aktører framfor kommersielle.

Det er en parallell også til en skolesak (privatskole i Island 2002) der norske myndigheter engasjerte seg aktivt overfor EFTA-domstolens behandling av saken. Dommerne avsto også der fra å bruke markedsreglene i EØS-avtalen til støtte for kommersielle aktører.

Denne grensedragningen blir imidlertid mer krevende når vi kommer til tjenester der det offentlige er mindre massivt dominerende enn i skolen. Vi omtalte i denne spalte en helsereform i Finland, der det var entydige juridiske konklusjoner om at EU måtte involveres i saken før finnene selv kunne konkludere.

Det bredere bildet

Det er således slik at forholdet mellom stat og marked omfatter bredere problemstillinger.

Offentlig sektor skal i likhet med arbeidsliv som hovedregel ikke styres av EU-EØS, men av nasjonal politikk og nasjonale regler. Men i praksis ble denne skjermingen stadig mer frynsete i en periode særlig fram til rundt 2010.

I Norge ville ESA, Næringsdepartementet og flertallet i et offentlig utvalg, så sent som i 2018 markedsorganisere mer i stat og kommune med bakgrunn i EØS-avtalen. Og med juss anvendt litt mer likt den nevnte saken fra Finland.

Begge saker ble «rettet opp». I Norge ved at Torbjørn Røe Isaksen som næringsminister innså at forslagene fra det utvalget hans forgjenger hadde nedsatt gikk lengre i markedsrettet offentlig sektor enn ellers i Europa og det partiet hans var tjent med. 

I Finland reddet EU-kommisjonen saken ved ikke å ville bli trukket inn i hvordan finnene organiserte sitt helsevesen.

Både den norske og den finske saken er talende uttrykk for at det er viktig å passe på handlingsrom i internasjonalt regelverk og ikke bare følge «strenge» juridiske anbefalinger. 

Også spansk åpning

Også i vår spanske sak respekteres det nasjonale syn. Det aksepteres, som ledd i den offentlige styringen, at ideelle aktører kan foretrekkes ved anbud framfor kommersielle.

Nettopp det som Norlandia og Stendi bestrider skal skje for sykehjem i Oslo. EU-domstolen synes på en litt snirklete måte å bekrefter den senere tendens til mindre markedsretting av EU-reguleringens virkemåte, målt mot tidligere på 2000-tallet.

Man definerer m.a.o sakene mer helhetlig og mer romslig enn det juristene i Finland gjorde i 2019, ESA og norske myndigheter gjorde i norske enkeltsaker i perioden 2013-2018.

Skal f eks helsepolitikk være nasjonalt ansvar, kan man ikke svekke denne hovedtilnærming ved å ta biter av sektoren hver for seg. Det har jussen tidvis gjort, men det er jo klart man da kan undergrave «hovedregelen» (art 168) som sier at helsepolitikk er et nasjonalt ansvar og ikke EU-EØS sitt.

Alltid to problemstillinger

Det er reglene for statsstøtte og offentlige anbud som er blitt brukt for mer markedsorganisering både i Norge og EU. Det dreier seg da om en dobbel problemstilling:

1. Hva er den «riktige» balansen mellom stat og marked; i dette tilfellet om kommersielles rolle i velferden?

2. Og uansett syn i det spørsmålet: er det EU-EØS-avtale eller det enkelte land som skal bestemme?  

Den norske diskusjonen og Norlandia/Stendi -saken om kommersielle i sykehjem illustrerer dette. Det er uenighet i politikken om vurderingen av det første spørsmålet.

Høyrepartiene er mer åpne for kommersielle enn andre partier. Likevel har det fremstått større enighet om punkt 2. At norske myndigheter skal bestemme og at EU-EØS-regler ikke skal blandes inn. Ønsker norske kommuner å foretrekke ideelle framfor kommersielle, skal slik mulighet foreligge var det i sin tid enstemmighet om på Stortinget. Det norske syn i den islandske skole-saken fremsto på samme måte. EØS-avtalen skulle ikke overstyre nasjonale myndigheters styring av skolen.

Slik enighet er jo ingen selvfølge. Både domstoler og tilsyn på europeisk nivå har bragt enkeltsaker i ulike retninger og med skiftende tendens over tid.

En spennende problemstilling oppstår kanskje også nå når Sveriges regjering, inspirert av (eller i alle fall med henvisning til Norge) i et nytt forslag (juli i år) vil begrense uttak av utbytte i skolen. Vil svenske kommersielle aktører da, i likhet med norske, spille på EU-reglene? 

Den sterke privatiseringen av svensk skole har medført en omfattende blanding av stat og marked, som etter EU-jussen er diskutabel. Det er i liten grad diskutert; trolig fordi de kommersielle har vært raust behandlet.

De driver økonomisk godt; når staten har gitt dem stort handlingsrom og betaler dem godt for jobben.