Helle Cecilie Palmer, kommentator i Agenda Magasin

Blir du litt svett ved tanken på alt som skal organiseres om våren – 17. mai, dugnader, skoleavslutninger, ferieplanlegging? Da er det stor sannsynlighet for at du er kvinne og småbarnsmor.

Du har fått jobben som familiens prosjektleder. Eller sekretær, alt ettersom. Det var du som sørget for at barna hadde finstasen i orden på nasjonaldagen, du som hadde oversikt over når de skulle møte opp til toget.

Det er du som vet når foreldremøter og dugnader avholdes, og husker at det må bakes kake til skoleavslutningen. Det er du som passer på at vinterdressen er byttet ut med solhatt og solkrem, og at barna har riktig og nok skift i barnehagen.

I hverdagene har du ansvar for å ha oversikt over det som skal skje og det som må skje i livsprosjektet familien. Og når det skjer noe ekstra, ved høytider som jul eller 17. mai, karneval, barnebursdager, ferieturer, er det du som har det mentale arbeidet med å planlegge og organisere.

Og akkurat nå er det mange slike usynlige organisatoroppgaver.

Ok, du gjør helt sikkert ikke alt dette, og ikke hele tiden. Men hvis din familie ligner andre norske familier med barn, er det nok mamma som gjør mest av det. Selv familier som betrakter seg som likestilte, og har likestilling som ideal, er ikke likestilte når det kommer til det emosjonelle og mentale arbeidet som skal til for å få både hverdager og høytider til å gå i hop. Det tredje skiftet, kalles dette arbeidet.

Det første skiftet er lønnet arbeid, det andre skiftet er de praktiske hus- og omsorgsoppgavene i en familie. Og så er det altså slik at i familier hvor begge foreldrene jobber like mye med både lønnsarbeid og husarbeid, er det mødrene som tar størsteparten av det mentale arbeidet.

Ja, denne «ulikestillingen» av det tredje skiftet er nærmest en forutsetning for at parene skal framstå som likestilte. Det påpeker sosiolog Kristine Warhus Smeby, som har skrevet doktorgradsavhandling om det tredje skiftet.

Det at menn gjør like mye av det praktiske arbeidet på hjemmebane, forutsetter altså at kvinnene organiserer arbeidet.

For noen dager siden kom det en melding i foreldregruppa til eldstedatteren min med en oppfordring om å vippse noen kroner til gave til lærerne. Meldingen kom (selvsagt) fra en av mødrene. I løpet av det tiåret jeg har hatt barn i barnehage og skole, har det aldri vært en pappa som har sørget for at det ble samlet inn penger til gaver til de ansatte.

Aldri en pappa som har tatt kontakt for å samkjøpe bursdagsgave til barnas venner, og så vidt jeg kan huske har heller aldri mannen min og andre fedre gjort det samme. Og jeg, jeg har aldri tatt kontakt med andre fedre for å spørre om hva de har tenkt å kjøpe i gave.

Ikke til forkleinelse for fedrene, ofte er det bare slik at det er enklest at vi mødrene tar det. Men hvorfor er det slik?

Handler det om biologi eller personlighet? Om kontrollbehov hos mødrene eller ansvarsfraskrivelse hos fedrene? Kanskje handler det om litt av alt, men den kjønnede trenden er så tydelig at svaret ikke bare ligger hos hver enkelt familie.

Siden arbeidet i det tredje skiftet er usynlig, er det vanskelig å kartlegge. Det ligger gjerne ikke noen bevisst avgjørelse bak at mødrene tar på seg dette arbeidet, men Smeby peker på at det er mor som har foreldrepermisjon først – og lengst – og at hun dermed opparbeider seg kompetanse som handler om nettopp organiseringen av familielivet. Så bare fortsetter det sånn.

Vi har andre forventninger til mødre enn til fedre. Jeg er overbevist om at selv vi som ikke er veldig opptatt av å fremstå som «vellykkede» foreldre (altså mødre) – hva nå det enn er – kjenner på det.

Det er på en måte mer flaut om jeg glemmer å ta med regntøy og klesskift i barnehagen enn hvis mannen min gjør det. Det er jeg, og ikke mannen min, som får melding fra barnehagen hvis det er noe sønnen vår mangler.

Mødre forventer mer av seg selv, men det gjør samfunnet også, viser Smeby i sin avhandling. Dermed blir ansvaret som ligger i det tredje skiftet noe mødrene eier, mens fedrene kan velge det – eller velge det bort. Det er mer belastende å bryte normer enn å innfri dem.

Dermed er det vanskelig for mødrene å legge bort den mentale jobben, med mindre de vet at fedrene er forberedt på å ta sin del av den.

Er fedrene det? Smebys studie og en undersøkelse fra Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) tyder på at det er vanskelig å få fedre til å gjøre mer av det tredje skiftet nettopp fordi det er et usynlig, mentalt arbeid som foreldrene ikke forhandler om.

AFI-studien viser at mødre er mer stresset og opplever mindre balanse i hverdagen enn fedre, og at kjønn er en viktig faktor for å forklare dette. Det samme viser en svensk studie av det tredje skiftet.

Dermed blir den manglende likestillingen også et helsespørsmål. Det første skrittet mot mer likestilling, er å være bevisst på at arbeidet er skjevfordelt.

Kanskje vi mødrene skal starte med å overlate pakking og pakkelister til fedrene i sommerferien?

Dette innlegget ble først publisert hos Agenda Magasin