Stian Bromark

Ansvarlig redaktør i Agenda Magasin

«Immigrants welcome, tourists go home», er det sprayet på den gamle bymuren i Chania på Kreta.

Den greske øya er på ti på topp-lista over de mest overfylte turiststedene i Europa og denne sommeren ligger det an til at alle rekorder skal slås, både i Hellas og andre populære feriesteder.

I 1950 ble det foretatt 25 millioner turistreiser globalt. I fjor var tallet 1,3 milliarder og det forventes at 2024 vil overstige gullåret 2019, altså før pandemien. I 2030 tror man at tallet vil være … 1,8 milliarder!

«Så fint å være en badegjest, ingen sorger, bare fest», synger bandet Badegjestene på sin 1999-plate. «Vi kommer og drar som vi vil, du skulle kanskje ønske at vi ikke var til?»

For noen er slike tall søt musikk og klingende mynt, for andre en pest og en landeplage. De siste er i ferd med å bli stadig mer høyrøsta. Folk vil til Syden, men Syden har fått nok av folk. På Gran Canaria og Mallorca har det til og med vært demonstrasjoner mot turismen.

Det er ikke bare i Syden lokalbefolkningen gjør opprør.

Den nederlandske byen Amsterdam har nå gått aktivt til verks for å skremme vekk folk som kun er ute etter drikke seg snydens gjennom langhelga. Byen er relativt liten og det bor bare rundt 900.000 mennesker der, mens den årlige tilstrømningen i fjor var på hele 9 millioner – en økning på 21 prosent sammenlignet med året før.

En ny nettside kalt Amsterdam Rules leder deg gjennom en quiz der «feil» svar munner ut i et råd om å dra et annet sted. Nederlenderne har også satt i gang en intens reklamekampanje rettet mot plagsomme tilreisende, og lovverket er strammet inn på en rekke områder for å redusere fyll og fanteri. Kampanjen ble først rettet mot britiske innbyggere. Hvorfor det, mon tro.

Å besøke den italienske byen Venezia om sommeren har alltid føltes som å være i et Disneyland for voksne, men den følelsen vil ikke akkurat blir mindre av at de lokale myndighetene nå har innført en ny inngangsbillett for dagsbesøkende på 5 euro, i et desperat forsøk på å redusere de skadelige virkningene av turismen.

Tilsvarende tiltak er blitt innført i mange europeiske byer de siste årene. Dubrovnik i Kroatia har forsøkt å redusere både antall cruiseskip som kan ankomme og antall nye restauranter som kan åpne.

Den greske øya Santorini har satt et tak på 8000 cruiseskip-passasjerer per dag, etter en periode der det kom 18 000 per dag, langt flere enn mennesker som bor på øya. Cruisepassasjerer bruker minimalt med penger når de er i land i et par timer, mens miljøavtrykket er betydelig.

I Barcelona har det pågått en antiturisme-kampanje blant lokalbefolkningen i årevis, der konkrete forslag har vært å holde flyplasskapasiteten på status quo og slutte å markedsføre byen som turiststed og heller promotere tiltak som reduserer tilstrømningen.

Den berømte Parc Güell, tegnet av arkitekt Antoni Gaudí, var i sin tid en park alle fritt kunne benytte, nå er den blitt en turistattraksjon nesten utelukkende besøkt av turister med billetter. «Noen syns nok at vi skulle bidratt mer, at det samfunnsøkonomisk ikke er bra det som skjer», ville Badegjestene sagt.

I mange europeiske byer har Airbnb bidratt til at det er blitt vanskeligere å regulere hvor mange turister som kommer til byen. I tillegg blir det lukrativt for folk å leie ut leilighetene sine framfor å bo der selv, noe som ytterligere forsterker inntrykket av at byen er for turister, ikke for mennesker å bo i.

Føy til at lavprisflyselskaper har gjort det ekstremt billig å dra på storbyferie hele året, mens hoteller og cruiseskip i økende grad tilbyr billige all-inklusive-pakker for familier på begrenset budsjett. Sosiale medier og influensere promoterer en livsstil på farten – jeg reiser, altså er jeg.

«Den tilfeldige turist» heter en kjent film og roman. På norsk høres den uskyldig ut, mens tittelen på originalspråket ivaretar medaljens forside og bakside. Accidental betyr «tilfeldig», mens accident jo betyr «ulykke».

Mange landsbyer på Kreta og andre typiske turiststeder er ikke dimensjonert for storinnrykk om sommeren. Derfor kan lokalbefolkningen oppleve at vannet uteblir i springen og at kloakken er tett, at søppelinnhentingen er underdimensjonert, at de ikke finner parkering til bilen sin og at favorittrestauranten er overbooket.

Det er kanskje til å leve med hvis fordelene veier opp for ulempene.

Men det skjer ikke om turistene lukker seg inne på inngjerdede all inklusive-resorter. Det skjer ikke om overstadig beduggede hooligans holder nabolag våkne natta gjennom med spetakkel. Det skjer ikke om turisten viser null interesse for hvor i verden hen er, bare er opptatt av billige drinker og suvenir-juggel. Det vi gjør er å ta, ikke gi – og «resten av verden gir vi blaffen i».

Å reise kan være en berikelse. Det utvider perspektiv, reduserer fordommer, bygger broer. Men det forutsetter skikk og bruk. Den hensynsfulle turist reiser med ydmykhet og prøver gjerne ut mindre populære destinasjoner utenom høysesongen.

Syden og storbyene kan muligens klare 1,8 milliarder turister i året (skjønt neppe klimaet), men ikke hvis alle bare drar til Santorini og en håndfull andre sommerslagere.

Dette innlegget ble først publisert hos Agenda Magasin