Steinar Krogstad, andre nestleder i LO

Verdens øyne er rettet mot fotball-VM i Qatar som begynner denne uken.

Systematiske menneskerettighetsbrudd mot arbeiderne har satt fotballen i andre rekke.

Hundretusenvis av migrantarbeidere i hovedsak fra Bangladesh, Filippinene, India og Nepal har bygd stadioner, hoteller, veier, jernbane, flyplass og annen infrastruktur under kritikkverdige arbeidsforhold og dokumenterte menneskerettighetsbrudd.

Slaverilignende forhold

I Qatar er over 90 prosent av befolkningen på 2.6 millioner migrantarbeidere uten statsborgerskap. Dette setter arbeiderne i en svært sårbar situasjon med lavt rettsvern.

Qatar har blitt ansett nærmest som en slavestat på grunn av kafala-systemet som har bundet migrantarbeiderne juridisk til arbeidsgiver.

I praksis har dette betydd at arbeiderne er avhengig av arbeidsgiverens tillatelse for å forlate landet eller bytte jobb.

Migrantarbeiderne har ikke råd til å betale billettene til VM-kamper på stadioner som de selv har bygd. Lønninger blir ofte sent utbetalt, uteblir eller er lavere enn avtalt. Mange av arbeiderne har også betalt høye gebyrer til rekrutteringsfirmaer i hjemlandet og har satt seg i dyr gjeld på grunn av dette.

Helse, miljø og sikkerhet på flere arbeidsplasser har gjentatte ganger blitt dokumentert som utilstrekkelige. Selv om forholdene ved stadioutbyggingene er bedre enn ellers i Qatar, har det skjedd dødsfall på grunn av ulykker og utmattelse grunnet lange arbeidsdager, ekstrem varme og dehydrering.

Boikott er ikke en mulighet

Men for arbeiderne i Qatar er dessverre ikke boikott en mulighet. Migrantarbeiderne kommer ofte fra land der arbeidsforholdene er enda verre og lønningene dårligere.

Mens vi prinsipielt og moralsk har privilegiet til å snu blikket vekk fra TV-skjermen i protest mot fotball-VM her i Norge, er arbeiderne i Qatar avhengig av et levebrød. Fattigdom og mangel på jobber presser mennesker i nød til å ta den jobben de kan få.

Det er ikke tvil om at arbeidsforholdene for migrantarbeiderne i Qatar er under enhver kritikk. Men skal vi lykkes med å bedre forholdene innad i et land som Qatar utenfra, er vi nødt til både utøve press og gå i dialog med myndighetene samtidig.

LO har derfor sammen med internasjonal fagbevegelse og sivilsamfunnsorganisasjoner økt presset på VM-arrangøren, politikere, FIFA og fotballforbund. Vi hatt søkelys på problematikken siden 2014 gjennom informasjonskampanjer, kritiske innlegg i FNs arbeidslivsorganisasjon ILO, møter med myndigheter, politiske initiativ overfor UD og deltakelse på arbeidsinspeksjoner i Qatar.

Vi har gitt støtte til fotballmagasinet Josimar og finansiert migrantprosjekter hos den internasjonale fagorganisasjonen for bygningsarbeidere (BWI).

I tillegg har vi tatt initiativ overfor fagbevegelsens paraplyorganisasjon ITUC for å forbedre arbeidsforholdene i Gulf-regionen.

Mye lest og delt: Ali lager ballene til VM i Qatar – månedslønna er mindre enn det en fotball koster

Kan gi ringvirkninger i regionen

Qatar har flere ganger vært på agendaen i FNs arbeidslivsorganisasjon ILO for brudd på fundamentale arbeidsrettigheter. I 2016 inngikk BWI avtale med arrangørkomiteen Supreme Committee for å kunne inspisere forholdene ved stadioutbyggingene.

I etterkant av dette har Qatars regjering innført ny lovgivning og en rekke tiltak for å bedre forholdene for migrantarbeiderne. Dette inkluderer blant annet «Domestic Workers Law» som fastsetter grenser for arbeidstid, pauser og fridager, nye lover for å oppheve kafala-systemet, minstelønn for alle arbeidere og en komité for arbeidstvister.

Qatar er dermed det første landet i regionen til å innføre minstelønn, noe som har ført til at 13 prosent (280.000) av alle arbeiderne i landet nå har fått økt lønn. De nye lovendringene inkluderer også at alle arbeidere i praksis har tillatelse til å skifte jobb, noe 350.000 migrantarbeidere allerede har benyttet seg av.

Det er også opprettet arbeidsrett for å behandle klager på manglende utbetaling av lønn, og lønnstyveri kan nå føre til fengselsstraff. Selv om dette burde være selvsagte rettigheter for arbeidere i alle land, er det et steg i riktig retning.

De nye endringene i Qatar kan også bidra til å øke presset på nabolandene i regionen til å reformere sine lover for arbeidsmigranter.

Veien videre

Qatar har helt siden statsopprettelsen i 1971 operert med det slaverilignende kafala-systemet. De nye lovene om minstelønn og visse arbeidsrettigheter er derfor et slags gjennombrudd.

Samtidig skal de grove menneskerettighetsbruddene som har blitt begått og som fortsatt begås på ingen måte skjønnmales eller forsvares. Vi ser at implementeringen av de nye lovene går treigt, og at mangel på effektiv håndhevelse av regelverket gir arbeidsgivere smutthull til å fortsette som før.

Flere arbeidsgivere nekter fortsatt migrantarbeidere å bytte jobb og straffer dem økonomisk. Ulykker og dødsfall blir ikke tilstrekkelig dokumentert, og voldelige arbeidsgivere slipper unna straff.

Migrantarbeiderne har heller ikke rett til å danne eller organisere seg i fagforeninger. Frie og uavhengige fagforeninger er en forutsetning for å skape et anstendig arbeidsliv og en fundamental menneskerettighet. Uten at arbeiderne tillates å organisere seg vil det være umulig å få til tilfredsstillende og konstruktive endringer som varer over tid.

Det er bra at verdenssamfunnet har fått øynene opp for menneskerettighetsbruddene arbeiderne utsettes for. Nå må vi bruke engasjementet som har oppstått til å kjempe videre for å avsløre «sportsvasking» og menneskerettighetsbrudd.

Qatar har på ingen måte lykkes med sitt forsøk på sportsvasking, men snarere bidratt til å øke det internasjonale presset på migrantarbeidernes rettigheter. Aldri før har forholdene for migrantarbeiderne hatt så stort fokus.

Hvis det fortsetter etter VM og fører til forbedring for migrantarbeidere i Qatar og andre steder i verden vil tildelingen føre til noe positivt.

LO og internasjonal fagbevegelse fortsetter kampen videre og stiller nå krav om etablering av et senter for migrantarbeidere under administrasjon av internasjonal fagbevegelse.

Det støttes av NFF og ni andre europeiske fotballforbund i et brev til FIFA.