Kjell Werner

Høyre-leder Erna Solberg har vind i seilene når hun onsdag oppsummerer den politiske innsatsen det siste halvåret.

Partiet flyr høyt på meningsmålingene, og dette ser ikke ut til å være et blaff.

Høyre ligger an til å slå rekorden fra kommunevalget i 1979. Da fikk Høyre en oppslutning på 29,2 prosent.

På snittet av kommunemålingene for juni i år har Høyre ifølge Pollofpolls 30,2 prosent. Også på stortingsvalgmålingene gjør Høyre det historisk godt med 31,4 prosent. Vi må tilbake til Høyre-bølgens storhetstid i 1981 for å finne en tilsvarende oppslutning.

Høyres popularitet i dag må vurderes opp mot at partiet har vært i opposisjon i snart to år. Og det faktum at regjeringspartiene Ap og Sp sliter.

Erna Solberg misliker sterkt når kommentatorer som meg skriver at hun sitter stille i båten. Men dette er egentlig en god beskrivelse av situasjonen, for Ap/Sp-regjeringen har et svare strev med å øse egen båt.

Støre-skuta er i ferd med å synke, i stor grad av selvpåførte problemer.

I tillegg kommer problemer som mange velgere tror regjeringen enkelt kan fikse - som prisstigning, svak krone og høyere rentenivå. Erna & co behøver ikke bære ved til bålet, bare la Støre & co steke i sitt eget fett.

Erna er stjerna i Høyre. Hun har sittet som partileder siden 2004. Etter en litt vanskelig start er hun nå en ubestridt partileder.

Åtte år som statsminister har gitt mersmak. 62-åringen strutter av selvtillit, og med gode målinger i ryggen har Erna Solberg store muligheter til å gjøre comeback ved stortingsvalget i 2025.

Men to år er lang tid i politikken. Mye kan skje fram til høsten 2025.

Regjeringspartiene har mistet en del velgere til Høyre, men det er verdt å merke seg at en tredel av dem som stemte på Ap og Sp i 2021 har satt seg på gjerdet. Her er det en betydelig velgerskare som det er relativt lett å hente tilbake.

Samtidig er det grunn til å poengtere at Solberg-regjeringens politikk gikk i en annen retning enn den kursen som Støre-regjeringen har staket ut. La oss da minne om Høyres alternative statsbudsjett for 2023.

Fagforeningsfradraget skulle halveres, ostehøvelkuttene i offentlig sektor skulle fortsette, barnetillegget for uføre skulle kuttes, ingen feriepenger til arbeidsledige, tallhelsereformen ville ha vært en saga blott, høyere makspris i barnehager, og ikke gratis på ferger – bare for å nevne noe.

Da Stortinget nylig justerte statsbudsjettet, gjorde Høyre et stort poeng av at partiet bruker færre oljemilliarder.

Men her ble det mye skrik og lite ull, for Høyre svelget nesten hele påplussingen på 60 milliarder. 6,7 milliarder blir for lommerusk å regne i forhold til de 374,1 oljemilliardene som Stortinget endte opp med å bruke.

Støre-regjeringen har fått berettiget kritikk for å ha undervurdert den antatte prisstigningens effekt på årets statsbudsjett. Feilen ble først rettet opp nå i vår.

Men det er dessverre få som husker at også Erna Solbergs regjering bommet på prisanslaget da forslaget til 2022-budsjett ble lagt fram. Dette hører med til bildet når historien skal skrives.

Det føles litt spesielt at jeg må skrive så mye om Støre-regjeringens politikk når det egentlig er Høyres politikk som skal være tema. Men det er nødvendig å se disse tingene i sammenheng.

Ap og Sp gikk til valg på en annen retning, og Støre-regjeringen har i stor grad fulgt opp. Men i mange av de store sakene er Høyre helt på linje med dagens regjering. Høyre er omsider villig til å godta grunnrenteskatt på havbruk, bare nivået blir lavere enn det som nå er vedtatt.

Men folk flest er mest opptatt av egen lommebok. Og her seiler Erna Solberg langt på vei under falskt flagg.

Dersom hun fortsatt hadde vært statsminister, ville vi ha slitt med like høye strømpriser, den samme inflasjonen og et like høyt rentenivå. En trippel smell, okke som.

Høyre profitterer derfor på å sitte stille i båten. Kanskje det er mer treffende å bruke følgende spissformulering fra Fredrik Stabel: «Egen suksess er vel og bra, men andres fiasko er heller ikke å forakte».

Glemt er dessverre det faktum at det ikke var så fett for folk flest under Erna Solberg heller. Og mye av den ekte Høyre-politikken går under radaren. Baksiden av medaljen må derfor vises fram.