JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Kommentar

Gullalderen er snart over

Jens Stoltenberg hever en advarende pekefinger.

Jens Stoltenberg hever en advarende pekefinger.

Ole Palmstrøm

Dette er et meningsinnlegg. Send inn debattinnlegg til debatt@lomedia.no

Saken oppsummert

Kuttene i 2026-budsjettet blir bare blåbær å regne mot situasjonen som venter oss om sju-åtte år.

Regjeringen varsler at «vendepunktet for utviklingen i statsfinansene inntreffer tidlig på 2030-tallet». Deretter innledes en lang periode med økende ubalanser.

Dette står svart på hvitt å lese i dokumentene for neste års statsbudsjett. Det går kort og godt mot trangere tider, forutsatt «normal» bruk av oljepenger.

Det økonomiske handlingsrommet snevres inn og når et nullpunkt i 2032 eller 2033, slik jeg klarer å lese figurene fra Finansdepartementet.

Regjeringen har sett nærmere på utviklingen i utgiftene fram til 2029. Den største økningen er det folketrygden som står for.

I snitt øker disse utgiftene med 12 milliarder kroner hvert år. Den andre store utgiftsposten er økte bevilgninger til Forsvaret. Disse er en følge av langtidsplanen som Stortinget enstemmig vedtok i fjor vår.

Men det er ikke bare økte utgifter som er utfordringen. Inntektene svikter, for produksjonen av olje og gass synker i årene framover. 

Den norske staten blir dermed i økende grad avhengig av finansinntektene av Oljefondet, noe som gjør Norge mer sårbar for utviklingen i internasjonale finansmarkeder.

Oljefondets markedsverdi er riktignok svimlende 20.660 milliarder kroner. Regjeringen legger opp til å bruke 580 oljemilliarder på mange gode formål neste år. Mer enn hver fjerde krone på statsbudsjettet for 2026 er en oljekrone.

Den såkalte handlingsregelen setter en klar grense for hvor mange oljemilliarder som bør brukes. Tidlig i neste stortingsperiode vil politikerne oppleve at handlingsrommet, som i flere tiår har vært et gode, ikke lenger er der.

«Tvert imot ser det ut til at budsjettpolitikken i større grad må innrettes mot å finne finansiering for stadig økt ressursbehov til helse, omsorg og pensjon», heter det tørt i budsjettdokumentene.

Det økonomiske handlingsrommet vil i snitt bli mellom tre til sju milliarder kroner i årene fram til 2029.

Og da er det forutsatt at standarden på tjenester og skattenivået holdes på dagens nivå. Det er heller ikke rom for nye store investeringsprosjekter.

Slike påplussinger må i tilfelle finansieres med kutt på andre områder. Til sammenlikning var det årlige handlingsrommet rundt 15 milliarder i perioden før pandemien.

Utgiftene i neste års statsbudsjett summerer seg til 2200 milliarder kroner. Av dette går 744 milliarder til folketrygd. Når vi skriver 2029 må det plusses på 35 milliarder mer til folketrygd.

Årsaken er at det blir flere eldre her til lands og at stadig flere av dem oppnår en høyere alder. I tillegg antydes det økte utgifter til uføretrygd.

Samtidig må kommunene og sykehusene tilføres mer penger for å møte den samme eldrebølgen.

Men her er det heldigvis to plussfaktorer som begrenser disse utgiftene litt: Innsparingene i pensjonsreformen og det faktum at flere seniorer står lenger i jobb og betaler skatt.

Dette er det alvorlige bakteppet i forkant av budsjettforhandlingene på Stortinget.

Partigruppene i Sp, SV, MDG og Rødt ta disse mørke utsiktene inn over seg. Hjertesaker må finansieres med tilsvarende kutt andre steder. Ap-regjeringen vil motsette seg å øke skattene og godtar heller ikke at det hentes ut enda flere oljemilliarder for å smøre 2026-budsjettet. Krittstreken er satt.

Politikerne må prioritere tøffere i årene framover. Jo mer de klarer å holde igjen de nærmeste årene, desto større blir handlingsrommet etter 2029. Løssluppenhet inn mot jul vil derfor straffe seg senere i denne stortingsperioden.

Og hvordan skal en eventuell borgerlig regjering etter neste stortingsvalg finne rom for lavere skatt?

Men uansett hvem som styrer ved neste korsvei: Det blir veldig vanskelig å få de økonomiske endene til å møtes. «Ja takk, begge deler» er ikke gangbar mynt. Ole Brumms leveregel har for lengst gått ut på dato.

Nå er det melk eller honning som gjelder.

Warning