Lars West Johnsen, politisk redaktør i Dagsavisen

Etter et høydramatisk styremøte i Helse Nord tirsdag, satte en svært presset direktør Marit Lind strek: Administrasjonens helhetlige plan for omorganisering av sykehustilbudet i Nord-Norge sendes likevel ikke ut på høring. I denne omgang.

Styret var lammet av beslutningsvegring. Og led av langt framskreden berøringsangst. Så betent har debatten og situasjonen blitt i nord at styret valgte å lukke øynene for realitetene. De ville ikke engang si ja til å starte høringsprosessen som nettopp skal få fram alle de faglige motforestillingene og svakheter i planen.

Det er et oppsiktsvekkende resultat.

Med sin avsluttende manøver unngikk direktør Lind og styreleder Renate Larsen votering og tap av ansikt. Lind leste rommet og forsto at det gikk mot nederlag. Men Lind har liten grunn til å kjenne på skamrødmen. Det er flertallet i styret i Helse Nord som nå må kjenne ubehag. De har ikke gjort jobben sin. De har stoppet en prosess som det haster å komme i gang med. For pengene renner nå ut av Helse Nord, som drives av stadig flere og dyrere vikarer.

Helsetilbudet i Nord-Norge har store utfordringer. Landsdelen viser for så vidt bare vei for resten av landet. Nord-Norges akutte helseproblemer er Norges framtidige. Hvis nord nå har infarkt, sliter resten av oss med et svært lite sunt kosthold. Det vil bli trøbbel om få år. Og før infarktet tar livet av pasienten, har helseminister Kjerkol krevd behandling i nord.

Landsdelen sliter med avfolking. Befolkningen er raskt aldrende, og derfor øker behovet for helsetjenester. Ungdommene reiser vekk, og fram mot 2050 vil det bli opp mot 30.000 færre i arbeidsfør alder mellom 20 og 64 år. Og allerede nå opplever Nord-Norge at det er flere over 65 år enn under 20.

Mangel på hender og kompetanse gjør sitt til at det er svært utfordrende å gi alle i nord et godt og trygt helsetilbud. Legene som kommer til landsdelen, er der gjerne på lånt tid. Etter noen år reiser mange sørover igjen. Derfor har sykehusets eier − staten – pålagt styret i Helse Nord å legge fram en plan for hvordan framtidas mange utfordringer skal løses for å sikre bærekraften.

Det er foreslått kutt i akuttilbudet i Lofoten og Narvik, samt på Helgelandskysten. Det er lite annet enn forståelig at befolkningen reagerer. Følelsen av trygghet utfordres. Men landsdelens befolkning må også være solidarisk med hverandre. 69 av 80 kommuner i Nord-Norge har i dag ikke eget sykehus. Landsdelen er langt på vei et lukket system, uten tilflyt av flere hender, da må man dele på ressursene og bruke de på mest effektivt vis.

Arbeiderpartiet får nå juling i Nord-Norge. Målingene er krise og det har vært kollektive utmeldinger. Samtidig er partiet blitt falt i ryggen av regjeringspartner Senterpartiet, som har spredd håp i nord om at kuttplanene bare vil blåse over.

Men inntil Senterpartiets drømmesamfunn realiserer seg med flere folk i husa, må ansvarlige politikere som Kjerkol forholde seg til framskrivninger, tall og fakta. De viser at den vanskelige framtida som man lenge har fryktet, og skjøvet foran og fra seg, er her nå. Vente og se er ikke en akseptabel strategi.

Kravene om omstilling gjøres ikke først og fremst av hensyn til statens finanser, men av hensyn til innbyggerne i Nord-Norge, som allerede nå får for dårlige helsetjenester. Kvaliteten er ikke god nok, hevder helsemyndighetene. Det psykiske helsevernet sliter særlig, men også pakkeforløpet for kreft i nord oppnår dårligere resultater enn ellers i landet.

Små fagmiljøer ved mindre sykehus er skjøre, og få oppdrag gir mindre trening. Helsefag er også håndverk. Jo flere operasjoner man utfører, desto dyktigere blir man. Større miljøer og flere operasjoner er bra for kvaliteten på helsetjenestene.

Å begynne på dette viktige arbeidet, har styret i Helse Nord nå sagt nei til. Ikke formelt, siden det var direktør Lind som kastet inn håndkleet og trakk styresaken, men reelt har styret nektet å gjennomføre jobben de er satt til av staten ved helsedepartementet.

For det enkelte styremedlem kan det likevel ha vært dønn logisk å si nei − på personlig grunnlag. Særlig med viten om at det kanskje var det siste de hadde å gjøre med saken. To av de tydeligste opprørerne i styret, Svenn Arne Jensen og Kari Jørgensen, har begge sittet lenge. Og vil nå mest sannsynlig ha gjort sin siste gjerning i Helse Nord.

For hvem ønsker for evig tid − i landsdelen man kommer fra og skal virke i − å bli assosiert med et ja til en prosess som garantert vil føre til grep som er nødvendige, men svært upopulære? Engasjementet rundt de såkalte kuttplanene har vært voldsomt og personlig.

Her gjaldt det kanskje for noen å skape distanse mellom seg og det som vil bli vondt og vanskelig. «Jeg sa nei», kan en håndfull styremedlemmer nå hevde for alltid. Og få klapp på skuldra. Selv om det er uansvarlig.

Tirsdag holder statsråd Ingvild Kjerkol sin sykehustale for 2024 i Bergen. Da er også styrene i landets helseforetak byttet ut. Noen av de sju som oppnevnes av eier i nord, vil erstattes. Etter tirsdagens opprør kan det fort bli flere nye ansikter i styret til Helse Nord enn det som var planen.

Kjerkol er garantert lite fornøyd med resultatet, og sikkert ikke imponert over evnen blant styrets flertall å ta innover seg alvoret og tidspresset i saken.

Direktør Lind lovet styret tirsdag å komme tilbake med flere funderinger rundt de mest sentrale stridsspørsmålene i sin plan. Med en ny styresammensetning om få dager, er det ikke sikkert at hun trenger å legge inn så mange flere overtidstimer.