Kjell-Arve Aspaas

Det er nettopp det vi nå ser når Høyre fremmer sitt Dokument 8-forslag om flytende havvind.

For mens norsk leverandørindustri står foran en krevende overgang når olje- og gassaktiviteten gradvis vil avta i årene framover, velger Høyre å skape ny usikkerhet rundt en av de få store industrielle satsingene som faktisk kan sikre aktivitet, arbeidsplasser og teknologiutvikling videre.

Det er dette som er problemet med Høyres hopp og sprett-politikk.

Det ene året snakker de varmt om industriutvikling, eksport og norske arbeidsplasser. Det neste året åpner de for politisk omkamp om vedtak som allerede er gjort, og som industrien har begynt å planlegge ut fra.

For norsk industri bygges ikke på politiske rykk og napp. Den bygges på langsiktighet, forutsigbarhet og styringsvilje.

Jeg reagerer derfor kraftig på at Høyre nå vil dra i gang en ny runde med utredninger og kvalitetssikringer av flytende havvind, etter at Stortinget allerede har gjort vedtak om støtteprogrammet på 35 milliarder kroner.

Dette handler heller ikke om småsummer eller symbolske tiltak. Havvind er allerede i ferd med å bli en betydelig norsk industri.

I 2024 omsatte den norske havvindnæringen for rundt 60 milliarder kroner og sto for om lag 7200 årsverk. Eksporten av havvindrelaterte varer og tjenester var på over 32 milliarder kroner.

Bak disse tallene står verft, leverandørbedrifter, maritime miljøer og industriarbeidsplasser langs hele norskekysten. Mange av disse miljøene bygger videre på kompetansen Norge har utviklet gjennom flere tiår innen olje og gass.

Og nettopp derfor er denne satsingen så avgjørende.

Alle vet at aktivitetsnivået innen olje og gass gradvis vil falle over tid. Da må nye næringer bygges opp før nedgangen treffer for fullt.

Havvind skal ikke erstatte olje og gass over natta, men det må være en del av det som sikrer nye oppdrag, eksportinntekter og arbeidsplasser når petroleumsaktiviteten gradvis avtar.

Fra min bakgrunn i transport- og leverandørnæringa vet jeg hvor viktig forutsigbarhet er.

Når politikerne begynner å sende signaler om at vedtak kanskje ikke gjelder likevel, skaper det usikkerhet langt utover Oslo-korridorene. Det rammer verft, leverandører, industriarbeidsplasser og lokalsamfunn langs hele kysten.

Det er også vanskelig å forstå hva Høyre egentlig vil når de på den ene siden snakker om behovet for private investeringer og framtidsretta industri, samtidig som de undergraver de politiske rammevilkårene som er helt avgjørende for at næringslivet faktisk skal tørre å investere.

Samtidig er det verdt å merke seg at Frp går enda lenger enn Høyre. Frp har tatt til orde for å kutte all støtte til flytende havvind umiddelbart.

Da blir det ekstra vanskelig å forstå hva slags framtid høyresida egentlig ser for norsk leverandørindustri.

For dersom både havvind og andre nye industrisatsinger skal stoppes eller svekkes, hva er da planen for arbeidsplassene som skal ta over når aktiviteten innen olje og gass etter hvert går ned?

Vi kan ikke bygge ny industri dersom investorene og industrien må frykte at Høyre starter politisk omkamp hver gang det blåser litt politisk motvind, mens Frp vil trekke ut hele kontakten.

Samtidig ser vi allerede varsler om nedgang i deler av leverandørindustrien når nye store prosjekter uteblir.

Bedrifter varsler permitteringer og oppsigelser, samtidig som eksportmarkedet og havvind trekkes fram som helt avgjørende for å opprettholde aktivitet framover.

Dette handler også om beredskap og kontroll over framtidas energiproduksjon.

Norge trenger mer kraft, mer industri og flere arbeidsplasser. Da må vi tørre å satse på teknologi og næringer som kan gi aktivitet i tiårene framover.

Arbeidsfolk er lei av politikere som hopper fram og tilbake etter vinden. Folk trenger trygghet for jobbene sine, trygghet for framtida og politikere som faktisk står ved det de vedtar.

Det er på tide at Høyre bestemmer seg: Skal de være et parti for norsk industriutvikling – eller et parti for usikkerhet og politisk vingling?